Chinatown, Manila

På vei hjemover til Norge igjen tar jeg en liten stopp i Filippinene, i hovedstaden Manila. Jeg har valgt meg et hotell i Binondo, som er verdens eldste kinakvartal, etablert i 1594.

Hotel Ramada er spiller nytt, og er et typisk symbol på hva som skjer i Filippinene. Det er en kraftig vekst med mye forandringer, som en følge av at landet er blitt målet for tjenesteutsetting fra land som India og Kina. Arbeidskraft og levekostnader er lave, og den viktige elektroniske infrastrukturen er moderne.

Men biltrafikken er håpløs, med lite koordinert kollektivtransport, null utslippskontroll og privatbiler har status som suksess-symbol.

Valgene for å komme seg rundt involverer også disse hestedrosjene trekt av ponnier.

Det er varianter av denne over hele Asia, slik er den Filippinske varianten av Tuk-tuk-en. Som familietransport kan den brukes kreativt. Og ungene i Manila er som unger overalt ellers, ser de et fotoapparat skal det smiles.

En valp tar hundevakta over drikkevaresalget. Den tigger ikke - mye.

Som stor t-skjortefabrikant er det utsalg overalt. Spesialiteten for disse sjappene er at de gjerne tilbyr tilpasset trykk av motiver og tekst på forsiden. Det som tar tid, er å finne noen som selger europeiske størrelser - her er det mye tilpasset lokalbefolkningen som er et hode eller to kortere og om lag halvparten så brede...

Disse relativt fargerike minibussene fungerer som en type supertaxi, som plukker opp folk til de er fulle (minibussene, altså) og kjører i retning de fleste passasjene vil. Passasjerene hopper av når de er i nærheten av målet, som kan være risky når det betyr at de stopper i et kryss.

Smugene og fortauene er tilpasset lokalbefolkningen perfekt. 

Den lokale tuk-tuk/rickshawn er ikke bare motordrevet. Vanlige sykkeldrevne er også vanlig, og gjerne de som tilbyr turistene transport. Morsomt, men ikke alltid like helsesamt i en by der eksosen ligger tjukk.

Jeg tar disse bildene med en Nikon 1 J1. Disse mini-kameraene til Nikon har ultrarask fokus, elektronisk lukker (de er stille), skarp optikk og lite format. Det gjør det enkelt å ta gode bilder uten å vekke for mye oppmerksomhet, spesielt av den uønskete sorten. Som gatefotoapparat er det helt fantastisk. Resultatet er tilnærmet speilreflekskvalitet, med formatet til et lommekamera.

En førjulstur i kjent og ukjent

TASMANHAVET: Sola går ned over Hokitika, der en hund leker lykkelig i strandkanten.

  - De som besøker Queenstown og deretter kommer til oss, trives bedre her. Wanaka vokser. Min B&B-vertinne i fjellandsbyen Wanaka er en av mange som har flyttet dit for å nyte bedre vær og gode vekstmuligheter. Hun og mannen har flyttet hit fra Invercargill. Det er den sørligste byen i New Zealand, har skotsk navn og ser ut som en prærieby i US, rent bortsett fra at alt det grønne varsler om mye vær. Vått vær. B&B-verten driver med eiendomsmegling, og mener han gjør det bra. Ut fra nye hus, tror jeg han har rett.

VULKANEN: En sein, grå ettermiddag over Banks Peninsula.

 
Jeg har et avbrekk fra Christchurch, der jeg har holdt meg i november. En liten runde gjenstår for at jeg kan si at jeg har reist rundt hele Sørøya.

Det betyr en start i Banks Peninsula, halvøya formet etter en utdødd vulkan med flere naturlige havner, den franske havnebyen Akaroa, Okains Bay og flere steder verdt å se med fryktelige, spektakulære veier.

Neste mål er Wanaka, som ligger rett nord for Queenstown i fjellene der de mest spektakulære fjellscenene i Ringenes Herre og Hobbiten er spilt inn.

I fjellet er passet ned til Vestkysten nord for Fiordland og til området ved Haast. Planen var å se en av breene, Franz Josef var favoritten, men skodda lå tjukk og var bare avbrutt av regn.

Jeg dro til videre til Hokitika, som er en av mange gruvebyer som vokste opp i den serien av forskjellige rush som brakte folk til denne regionen. I dag en turistby som også er kjetfor sine store fangster av Whitebait, en familie av små fisker som er noe av en smakfull spesialitet, gjerne servert i en omelett med et sett friske sitroner.

Etter noen dager med skriving og vandring langs stranda der, var det på tide å sette kurs nordover, til Greymouth og videre i det nordlige fjellpasset tilbake til østkysten og Kaikoura, den hyggelige turistfella som har så mye å by på at turistene er ignorerbare.

Etter det var det på tide å sette kurs tilbake til basen i Christchurch. Nå gjenstår det bare å se nærmere på noen av de bitene jeg for forbi. Det beste med å ha sette hele Sørøya, er å vite at det er mye mer å se og oppleve i dette landet så likt og ulikt mitt eget.

 RUNDTUR: Dette er den turen som dekker de delene av Sørøya jeg ikke hadde besøkt før.