Flomby i hoftehøyde

FLOMBYEN: Den relativt nye flomvollen skal verne sentrum i Greymouth mot nye oversvømmelser.

- Så, hvor drar du nå? Den dreddfriserte dama med store heldekkende maori- og tribal-tatoveringer på bakeroverarmene rekker fram en stort krus long black-kaffe (sterk kaffe med varmt vann). Kruset demonstrerer at alt ser lite ut dersom man setter det i rette perspektiv. For eksempel i nevene til denne verten.

Hun er en av flere formfulle damer som driver den mest omtalte kaffebaren på Vestkysten av Sørøya av New Zealand, G9 i Greymouth  Kafeen i det lime-grønne bygget har fått fortjent omtale i Lonely Planet, Trip Advisor, Wikitravel og i ymse sosiale medier ( Som i denne her). De har den beste kaffen på flere dagers avstand.

DEN BESTE LILLE KAFEEN PÅ VESTKYSTEN: Kafe G9 har den beste kaffen jeg har smakt på Vestkysten av Sørøya.

Etter to dager med daglige besøk regner hun med at jeg vil dra videre. Det er ikke så rart. Greymouth er en liten by, utskipingshavn og veikryss for skip, tog og vei. Vi er ikke langt unna gruvene for kull, gull og diamanter, og skoger med den lokale varianten av furu og eik. Vi er midt oppe i toårsmarkeringen av en av de store gruveulykkene, der 29 menn mistet livet i og etter en eksplosjon i Pine River-gruva. Befolkningen er som den pleier i byer preget av tungarbeidsklasser, ikke så mye skulpturert som teljet, og med den høyest andelen røykere og overvektige jeg har sett i ellers så sunne New Zealand.

KULTURPALASS: Den gamle riksbankbygningen i sentrum av Greymouth er omgjort til kunstutstilling.

Ingen blir her lenge om de kan unngå det. Jeg er her for å skrive, og ble i fire dager.

FRAKTSENTRUM: Hovedtoglinja går tvers igjennom bysenteret.

Multiveikryss

Hotellet mitt ved elva ligger ved siden av en enorm flomvoll som strekker seg flere kilometer på begge sider av elva. Den er ikke mer enn 20 år gammel, bygd etter de siste to oversvømmelsene som med fire måneders mellomrom satte bykjernen under vann og suspenderte næringsvirksomhet og arbeidsplasser i nesten et år. Dette var ikke overraskende i seg selv, det er en historie med flom her. Den strekker seg helt tilbake til den gang området ble utskipingshavn først for tømmer og siden for gruvevirksomhet. På et tidspunkt var det gullrush her, i samme tidsperiode som det var gullrush i Klondyke i Nord-Amerika og Calgoorlie i Australia. Det fantes deltakere som var med i alle sammen - man kan neppe si at de valgte en snarvei eller enkel vei til rikdom.

VEGKRYSS: Greymouth er et veikryss på vestkysten, her er krysser riksvei 7, kystriksveien og hovedtoglinja hverandre.

I dag er det en søvning liten by som lever av handel knyttet til gruvevirksomheten og turisme. Det er ikke selve byen som er så severdig, men den ligger i et veikryss med riksvei 7 og 6 over fjellene til østkysten, kystriksveien langs vestkysten fra Tasmanbukta til Fiordlands og toglinja som delvis følger riksvei 6 over Arthurs Pass. Både nybyggervirksomhet og vill og fantastisk natur er det som skal trekke turister til området.

DER INGEN SKULLE TRU AT NOKON KUNNE BU: Cape Foul Winds ligger et par timer nord for Greymouth, og verdt et langt besøk.

Hoftehøydene?

Elva som er opphavet til flommene skjærer gjennom en lav ås/fjellrygg. Litt opp Greymouth er en av de eldste store maori-bosetningene på Sørøya. Etter sagnet var det en guddom som i sin tid laget dette området, og det er hoftene som ligger i dette området.

Jeg tror den historien kombinert med en kløft og en elv som flommer over må ha laget noen temmelig ramsalte historier i et gruvesamfunn. Men det er bare en gjetning.

HOVEDTOGSTASJONEN: Togstasjonen for den daglige linja over fjellet til Christchurch deler plass med bilutleieselskapene og turistinformasjonen.

Jeg avsluttet oppholdet den fjerde dagen slik de andre dagene hadde vært; store krus med god kaffe, lunsj og internett på cafe G9. Det var det beste utganspunktet for å krysse Arthurs Pass østover på vei til Christchurch.

SOLNEDGANG: Sola går ned i Tasmanhavet over havna i Greymouth.

Fren-engelsk

GREI ERSTATNING?: Mangler bilde fra Fræna, så her er et bilde fra Arthurs Pass, Sørøya, New Zealand. 

En utfordring i starten i New Zealand er at deres variant av engelsk både forbløffer og kan være ufrivillig komisk. Ikke fordi det er vanskelig; høylands-skotsk er vanskelig. Singaleser-engelsk kan være vanskelig. Kiwiene har en variant som ligger mellom irsk og australsk, men på den forståelige, irske delen av skalaen. Unntaket av vokalene. La oss kalle det "fren-engelsk" .


Alle steder har sitt Frenå'. Dette er bakevja, dit folka som ikke er helt med i tempoet i hovedstedet, litt på siden, ofte hyggelige og med sære kvaliteter. Det er hva Karmøy er for Haugesund, Stod er for Steinkjer, Vindern er for Gamle Oslo, harryhandelssonen langs svensk side av norskegrensen er for Norge.

En slik bakevje har også den søvnige provinsbyen Molde. Molde har Fræna  eller Frenå' som den heter på dialekt og uten innblanding fra Statens Kartverk *).

Fren-tysk

Fræna kommune, med kommunesenteret Elnesvågen, har mange særheter, der den ligger vakkert til ytterst og lengst nord på Romsdals- og Vestlandskysten, avgrenset av Averøy i Vest-Trøndelag i nord. Det er et nydelig stykke kystheilandskap, avbrutt av rullende åser, fjellrygger og en og annen nut med Norskehavet vakkert og vilt rett utenfor.

Den gang jeg jobbet i butikk og andre service-jobber i Molde, var turistfremmedspråk, med den tjukke romsdalske aksenten som får Torbjørn Jagland og hans engelsk til å virke som Oxford-engelsk, kalt fren-tysk  uansett språk. Det var liten fare med å fleipe med freningene. De var som kjent så trege i oppfattelsen at man hadde god tid til å rase seg vekk i rolig gangfart før de skjønte poengene.

Men deres variant av romsdalsk var en spiss variant der alle vokaler konvergerte mot i. En ordregle som man utsatte dem for, gikk slik: "Syvogtyve stygge dyr kryp nerigjennom ryggen din, Sivert". Alle vokalene skal ligne i-en i Sivert. Bare en ekte frening kan komme gjennom den der på første forsøk uten å streve tungt. På så mange vis.

Ufrivillig komikk og glimt i øyet

Her i New Zealand er engelsken om lag slik - den er spiss og alle vokalene ligner på i. Det gjør at man lurer på hva man har gjort når beskjeden er at "a message is on the way to your letter-box" (letter-box = postkasse. Litter-box=Søppelkasse)). Eller at det ikke er så morsomt, egentlig, når forslaget er "let's have a party on your deck" (Deck = balkong).

UTSALG MED GLIMT I ØYET: En av flere direkteutsalg av landbruksvarer i området der jeg bor i Christchurch. 

De veit om det sjøl også. En av utsalgene av ferske grønnsaker her jeg bor i Christchurch heter "Vegeland". Det uttales som "vigilain", altså en uavhengig, opprører. De peker nemlig nese av de store kolonialkjedene med egne utsalg.

Man kan ikke la være å like folk som markerer sjølstendighet med et glimt i øyet. Eller "tongue in cheek", som det heter på normalt engelsk.

*) Det er ikke det verste eksempelet. Spør en Nord-trønder hvordan Veldemelen eller Høylandet egentlig skal uttales.

PS:

KVELDSFYRVERKERIET: Her en kveld fyrte sola opp dette fargefyrverkeriet.

DS.

4 444 444

TILTREKKENDE FOR FOLK: En solnedgang lyser opp himmelhvelvet over en østvendt sandstrand mot Stillehavet, nord for Christchurch.

Denne måneden er det litt snakk i mediene om at New Zealands befolkning passerte det "magiske" tallet 4,444,444. Oppstyret minner litt om hva som skjedde når Norge formelt passerte fem millioner innbyggere i vår, langt foran skjema.

Det er mye av den samme skrekkblandete fryden som preger debatten her. Stolthet og glede over veksten i et rikt land med høy velstand, liberalt demokrati og fungerende velferdsstat. Den er kombinert med frykten for hva som skjer med boligpriser (som stiger, raskt, i de tettest befolkete delene av landet), velferdsstat med aldrende befolkning (helt uten et oljefinansiert pensjonsfond) og presset og endringene som følger av økt immigrasjon.

Innvandringsdebatt med likhetstrekk

Det siste er som i Norge preget av at man veit man trenger innvandringen for å drive og drifte samfunnet, men samtidig at det vil føre endringer, noen uønsket, i samfunn og press mot velferdsordninger laget for en annen befolkningssammensetning.

Jeg for min del observerte noe av endringen fra 2001 i Auckland, den største byen i landet, både forrige gang (i 2009) og nå. Innslaget av østasiater øker, men samtidig er deler av byen som var dødt og til nedfalls for elleve år siden i ferd med å fylles med næringsliv, farger og liv. Mye av det samme jeg selv har sett etter å ha bodd snart tjue år i Norges mest internasjonale bydel, Gamle Oslo. Som alle endringer er det ikke bare positivt. Men endringer som i sum er mer positive enn negative er ikke feil i min bok.

Gjør det bra

New Zealand regner med at det vil ta tredve år å nå fem millioner. Dersom de ligner på Norge her også, vil det imidlertid ta under halvparten av denne tida.

NOK EN INNVANDRER SOM GJØR DET BRA: Å ta med påfugl til New Zealand er litt som å ta med sand til Sahara og fersk fisk til Lofoten.

Naboene her jeg bor i i forstaden Spencerville til Christchurch bor jeg midt i et våtmarksområde med biomangfold så det holder og landbruk. En av naboene har i tillegg til høns også påfugler.

Påfuglene kom med engelsk adel til New Zealand, og formerer seg både i tam og vill tilstand. Den eter alt mulig, inkludert reptiler som kan være en plage, og er et symbol på lykke. Den bråker imidlertid en god del. Nord, ved Bay of Plenty, er det sesongjakt på fuglene. Det er ikke uten problemer, de anses som smarte og fantastiske flygere. Det var også der jeg så påfugler i vill tilstand for første gang.

Tilbake til Christchurch

VEL ANVENDT OMVEI: Fra nedkjøringen til Christchurch fra Arthurs Pass.

Etter noen uke med vel anvendt omvei, er jeg endelig på pass i Christchurch. Dette var byen jeg så for første gang for fjorten år siden og falt fullstendig for.

Siden da har byen blitt rammet av to nokså kraftige jordskjelv, og denne glede seg/grue seg-kjensla blir sterkere etterhvert som jeg nærmer byen sørvestfra.

For dere som har vært i Christchurch, også sammen med meg, så er meldingen: Det ser ikke så ille ut. Den som kaller det en "krigssone", har ikke vært i en krigsrammet by.

MEN veiene er vaskebrett, omkjøringene er mange og komplekse, køene er uforståelige og oppbyggingen har knapt nok startet siden oppryddingen fortsatt ikke er ferdig. Det som er påbegynt, ser lovende ut. Men mer om det seinere.

Klovnerier på veien


Jeg har brukt ettermiddagen til å kjøre fra Greymouth på vestkysten via kjente Arthurs Pass. Der stoppet jeg for å underholdes av Kea-ene og vandre litt i unge fjell og se drinkmikseren til F**den sjæl.

FJELLKLOVNERIER: Kea-en, fjellpapegøyen unik for New Zealand, viser hvorfor den kalles "Clown of the Mountains" med et dansseshow på sidespeilet på bilen. Min :-).

Arthurs Pass er en nydelig fjellovergang med et gripende landskap. Bildet på toppen er derfra. Når jeg får tid, kommer det flere bilder i ny post. Men det er moro, først må litt jobb leveres.

For de kartinteresserte

Dette er fjerde store biltur i New Zealand. Jeg vil si at dekningen av landet er blitt rimelig god. Ei nederlender jeg snakket med i Rotorua (og som fikk  reisetips (!) for Sørøya) fortalte at kiwiene er som fuglene de er oppkalt etter: De ser ikke mye av resten av landet.*)

Under halvparten av kiwiene på Nordøya har sett Sørøya, og bare en litt høyere andel gjelder for kiwiene på Sørøya som har sett Nordøya. Ei uke etterpå ble det poengtert i morra-tv på allmennkringkasteren NZ TV One.

PÅ TUR FOR FEMTE GANG: New Zealand er en glede å reise til og rundt.

*) Det minner meg litt om forholdet jeg har til USA. Den gjennomsnittlige innbygger der har har vært i seks delstater (Newsweek februar 2004). Jeg har besøkt 43. Mulig det er litt i ryktene om at jeg liker å være på farten?

En nestenkonkurrent til Kystriksveien

PELSKOS: En Kekeno-unge, en new zealandsk pelssel nyter å klø seg med egen hale.

Jeg har kjørt et strekk av verden som er noe av det fineste, oppsiktsvekkende og ville veistrekkene i verden.
Den startet i Nelson i Tasman-bukta her på Sørøya i New Zealand, og tok meg gjennom noen sørlige naturreservat og skogkledde dalfører ut til Westport. Dalførene minner mye om Vestlandsdaler, slik man ser helt i nord, på grensen til Trøndelagsfylkene, og nord i uttrøndelag og helgeland.

STORSLÅTT: Himmel, fjell og kulturlandskap kan ta pusten fra en - dette er helt nord i fjellene nord for Westport.

Fra Westport kjørte jeg sørover til Greymouth, eller Gråhavnene - satt i rett belysning settes jeg tilbake til den dryge, litt triste slutten på Lord of the Rings-trilogien av filmer.

VÅRFLOR: De gule blomstene vokser i store mengder sammen med skogen i bakkelandskapet.

Når ikke Kystriksveien, bedre enn Highway 1

Det er i korthet en interessant variant av Highway 1 fra Santa Barbara til San Francisco i USA, men med dårligere veier *). Den eneste kyststrekningen  som slår dette strekket, er kystriksveien i Norge. Som jeg har kjørt eller flydd over siden svært unge år, noen strekk flere ganger. Et par litt for mange ganger faktisk.

Det er svingete og trangt, avbrudd av laange strekk med strak vei, og bratte opp og nedkjøringer. Langsetter veien er det stoppmuligheter for kaffe og mat, og ting og se og gjøre som skulle passe de fleste interesser.

WEKA-WEKA-WEKA: En maori skogshøne som mer ser ut som en vader er skeptisk inntil den oppdager mat. Da er den en skamløs tigger.

Jeg mener, avstandsskilt, selkoloni og fuglereservater er så sin sak, fantastisk utsikt, vilt landskap og mektig hav noe annet - og noe som appelerer til meg. For andre frister gullgruver, pannekakesandstein, grønnsteinsliperi, villmanns, ehhh, villmarkskjøring, sykling og så bortetter. Det er kul umulig å ikke finne noe som ikke appellerer. Hadde jeg ikke vært på jobb, hadde jeg nok nytt mer av tilbudet.

LANGT FRA ALT: Kiwiene liker å sette opp avstandsskilt på ytterpunktene av landet. Dette er så langt vest man kan kjøre på Sørøya, ved Cape Foulwinds (James Cook mislikte det han opplevde i 1769). 

Ikke helt nytt, ikke helt klar for besøk

Her har jeg også opplevd den delen av New Zealand som ikke er helt på høyde med resten av landet. Ulempen med vestkysten er at spredte bygder, bakevjer og høy andel av blåskjorte/industriarbeidsplasser, gjør tilretteleggingen for besøkende av og til for maskinell og uten hjerte. Prisene er jevnt over høyere enn i resten av landet, og utvalget av standardvarer litt svakere. Unike varer er det mer av.

Internettdekningen her er tynn, svak og dyr. Med mindre man finner perler. BP1-kafeen i Greymouth er nevnt av gutta over i Lonely Planet, og det er for en gangs skyld en anbefaling jeg slutter meg til. Nydelig kaffe, god mat i rikelige porsjoner og et stabilt trådløst nett til rett pris i lokaler som er hjemmekoselige - det er et pluss og må besøke-sted på kysten. For vi lever i en delekultur, og da må Internett være der når vi trenger den. Og det er rett å betale for noe med rett kvalitet i levering.

Det gjelder for turistindustrien i alle land som vil ha turister, om det nå er Norge eller New Zealand.


*) Jeg er en av de som mener Hw 1 er en av verdens mest oppskrytte veistrekk. Jeg har kjørt deler av det ved flere anledninger, og mener at det eneste strekket som er verdt å kjøre er fra Santa Cruz til San Francisco. Det strekket kjørte jeg en solrik dag med taket nede i en leid Ford Mustang. Det kan hende det hjalp på inntrykket.

Skandinavisk språkforvirring på ferga mellom nordøya og sørøya

TIDLIG MORRA BLUES: Klapper til kai 06:00 i Picton på Sørøya, fergehavna fra Nordøya.

Hvor lang tid tar det før man kjenner igjen sitt eget språk når man bare har hørt og snakket engelsk i ukevis? Tanken kom til meg på ferga mellom Wellington på Nordøya og Picton på Sørøya. Det tok tid før jeg skjønte at de rare ordene ikke var en  snodig variant av maori. Det var dansk.

KLART NOK: Det var ingen tvil når dette var skiltingen i passasjernivået.

Det første var heisen - "Yellow / Gul" var skiltet over heisen. "Yellow" er en farge som lett vandrer gjennom en morratrøtt hjerne, og det var 0130 om morran. På toppen er det skilet til WC Mænd og tanken slo meg - hvor kommer skuta fra?

KOMFORT PÅ TOPP: Selv om overgangen bare er tre og en halvtime, kan man leie kabin med seng for 20 NZD (95 kroner) eller familiekabin for 40 NZD.

Bornholm-ferga

Og jada, båten som nå heter M/V Straitsman, er bygd i Kjøde i Danmark, og var opprinnelig satt opp på ruta Kjøde sør for København til Rønne på Bornholm. Karter og en del av kablingen er fortsatt derfra, samt danske dikt skrevet på veggen som en del av illustrasjonen. En liten lapp oversetter diktene med noen håpløse overseterfeil, men dansk er ikke akkurat det enkleste språket i verden.

Opprinnelig var den sjøsatt i 2005, men den kom New Zealand for rederiet Bluebridge for sambandet mellom nord- og sørøya. Det er av disse fergene laget for frakt av alt mulig, også biler. Så vi få personbiler som er ombord tårner ikke i skyggen av last med konteinere, gravemaskiner og andre anleggsmaskiner og et par langtransporter.

SKANDINAVISK DESIGN: Metall og tre. Det er hva vi assosieres med ute i verden.

Cafe-delen av skuta er forøvrig kalt Bornholm Bistro. Jeg lager meg en mental liten huskelapp til meg sjæl om å finne tid til å besøke Bornholm igjen. Det er en av de hyggeligste stedene i Skandinavia, med god mat og drikke, hyggelige folk, flott natur og en spennende historie.

Ikke ukjedelig

Jeg tok en tur gjennom Wellington kvelden før ferga gikk for å sjekke om førsteinntrykket om en møkkakjedelig by og hovedstad fra elleve år tilbake stemmer. Jeg mener, siden sist har jeg vært i Canberra, Autralia, og Richmond, Virginia. Førsteinntrykket sitter fortsatt, men Wellington er tross alt bedre enn hovedstaden på Vestøya.

Morrabrytning

Vi kom til Picton på Sørøya,fra Wellington på Nordøya klokka seks om morran, like før sola brøt gjennom.

FERGEKAIER ER LIKE: Det er noe genuint kjent med fergekaier tidlig om morran - om man er født og oppvokst Vestlending.

Jeg hadde en fin, lett kjøretur gjennom svingete nasjonalparker brukt blant annet filmingen av Lord of the Rings *) til Nelson gjennom vinmarkene nord for Blenheim, der sola først jaget månen ned og deretter tok den morratåka. En fantastisk start på utforskingen av vestkysten av Sørøya. Men først står noen dager med jobbing for tur.

GRØNNSKJELLHOVEDSTADEN: Hancourt har sin største inntekt fra Stillehavsslektningen til blåskjellet: Større, mer smaksrikt og det selges i butikkene her som reker i sesongen i Norge - til rundt 20 kroner literen.

*) Scenene fra Rivendell, elvelandet, den tjukke skogen i starten av film 2 og Galadriels skog, for å nevne noen. Som jeg pleier å si, det eneste som virkelig mangler i LotR-filmene er at de ikke makter å gjengi hvor vakker New Zealand virkelig er.