Flomby i hoftehøyde

FLOMBYEN: Den relativt nye flomvollen skal verne sentrum i Greymouth mot nye oversvømmelser.

- Så, hvor drar du nå? Den dreddfriserte dama med store heldekkende maori- og tribal-tatoveringer på bakeroverarmene rekker fram en stort krus long black-kaffe (sterk kaffe med varmt vann). Kruset demonstrerer at alt ser lite ut dersom man setter det i rette perspektiv. For eksempel i nevene til denne verten.

Hun er en av flere formfulle damer som driver den mest omtalte kaffebaren på Vestkysten av Sørøya av New Zealand, G9 i Greymouth  Kafeen i det lime-grønne bygget har fått fortjent omtale i Lonely Planet, Trip Advisor, Wikitravel og i ymse sosiale medier ( Som i denne her). De har den beste kaffen på flere dagers avstand.

DEN BESTE LILLE KAFEEN PÅ VESTKYSTEN: Kafe G9 har den beste kaffen jeg har smakt på Vestkysten av Sørøya.

Etter to dager med daglige besøk regner hun med at jeg vil dra videre. Det er ikke så rart. Greymouth er en liten by, utskipingshavn og veikryss for skip, tog og vei. Vi er ikke langt unna gruvene for kull, gull og diamanter, og skoger med den lokale varianten av furu og eik. Vi er midt oppe i toårsmarkeringen av en av de store gruveulykkene, der 29 menn mistet livet i og etter en eksplosjon i Pine River-gruva. Befolkningen er som den pleier i byer preget av tungarbeidsklasser, ikke så mye skulpturert som teljet, og med den høyest andelen røykere og overvektige jeg har sett i ellers så sunne New Zealand.

KULTURPALASS: Den gamle riksbankbygningen i sentrum av Greymouth er omgjort til kunstutstilling.

Ingen blir her lenge om de kan unngå det. Jeg er her for å skrive, og ble i fire dager.

FRAKTSENTRUM: Hovedtoglinja går tvers igjennom bysenteret.

Multiveikryss

Hotellet mitt ved elva ligger ved siden av en enorm flomvoll som strekker seg flere kilometer på begge sider av elva. Den er ikke mer enn 20 år gammel, bygd etter de siste to oversvømmelsene som med fire måneders mellomrom satte bykjernen under vann og suspenderte næringsvirksomhet og arbeidsplasser i nesten et år. Dette var ikke overraskende i seg selv, det er en historie med flom her. Den strekker seg helt tilbake til den gang området ble utskipingshavn først for tømmer og siden for gruvevirksomhet. På et tidspunkt var det gullrush her, i samme tidsperiode som det var gullrush i Klondyke i Nord-Amerika og Calgoorlie i Australia. Det fantes deltakere som var med i alle sammen - man kan neppe si at de valgte en snarvei eller enkel vei til rikdom.

VEGKRYSS: Greymouth er et veikryss på vestkysten, her er krysser riksvei 7, kystriksveien og hovedtoglinja hverandre.

I dag er det en søvning liten by som lever av handel knyttet til gruvevirksomheten og turisme. Det er ikke selve byen som er så severdig, men den ligger i et veikryss med riksvei 7 og 6 over fjellene til østkysten, kystriksveien langs vestkysten fra Tasmanbukta til Fiordlands og toglinja som delvis følger riksvei 6 over Arthurs Pass. Både nybyggervirksomhet og vill og fantastisk natur er det som skal trekke turister til området.

DER INGEN SKULLE TRU AT NOKON KUNNE BU: Cape Foul Winds ligger et par timer nord for Greymouth, og verdt et langt besøk.

Hoftehøydene?

Elva som er opphavet til flommene skjærer gjennom en lav ås/fjellrygg. Litt opp Greymouth er en av de eldste store maori-bosetningene på Sørøya. Etter sagnet var det en guddom som i sin tid laget dette området, og det er hoftene som ligger i dette området.

Jeg tror den historien kombinert med en kløft og en elv som flommer over må ha laget noen temmelig ramsalte historier i et gruvesamfunn. Men det er bare en gjetning.

HOVEDTOGSTASJONEN: Togstasjonen for den daglige linja over fjellet til Christchurch deler plass med bilutleieselskapene og turistinformasjonen.

Jeg avsluttet oppholdet den fjerde dagen slik de andre dagene hadde vært; store krus med god kaffe, lunsj og internett på cafe G9. Det var det beste utganspunktet for å krysse Arthurs Pass østover på vei til Christchurch.

SOLNEDGANG: Sola går ned i Tasmanhavet over havna i Greymouth.