Endringer i kontinentalplatene er på gang

UNGE FJELL: Fjellene i New Zealand, her fra Fiordlands sørvest på Sørøya, er unge fjell. De ble skapt av kontinentalplater som kræsjet for 10-15 millioner år siden.

En av hovedmålene med årets største reiseprosjekt er å se nærmere på hva som skjer i land med et visst teknologisk nivå som utsettes for store katastrofer.

At dette ikke kommer til å bli mindre aktuelt, bekreftes i denne reportasjen om Kontinentalplate på vei til  å sprekke  i vitenskapseksjonen til NRK.

En av fordelene med yrkesvalg som mine er at de definitivt sørger for at det sjelden er tid til å kjede seg. Til og med når vi får stipend er det ikke for å slappe av. Heldigvis.

Jeg kommer til å dra videre til Filippinene og Japan etter oppholdet i New Zealand. Begge er midt i smørøyet for endringene i området. Japan ble til og med hardt rammet av tsunami og jordskjelv så seint som i fjor vår.

Litt mer om prosjektet

MIN FAVORITTRESTAURANT: Riverview i Christchurch har vært min definitive favoritt som lokalrestaurant der. Jeg er spent på hvordan den taklet jobrdskjelvene.

Målet med denne bloggen er å fortelle mer om høstens neste store prosjekt. Det jeg forbereder er altså et prosjekt som innebærer en reise halve jorda rundt, der selve reisingen er finansiert med et stipend fra NJ.

Et reisestipend fra NJ er ikke en betalt feriereise - jeg har søkt om og fått det tildelt betinget av at jeg skal gjennomføre et jobbprosjekt. Vitsingen om mannen som kjøpte seg påhengsmotor til båten, og reiste i årevis uten å rapportere om bruken av reisestipendet, er en gammel vandrehistorie. Nå er faktisk stipendet ikke bare fulgt opp av NJ, men også av skattemyndighetene i Norge. De kontrollerer og dersom stipendet ikke brukes til noe faglig jobbrelevant, blir det faktisk behandlet som og skattlagt som inntekt.

Heldigvis oppfyller prosjektet begge krav. Det jeg skal se nærmere på, er hvordan et samfunn med rundt fire millioner innbyggere, med et aktivt demokrati, utbygd velferdsstat, utdannet befolkning og et teknologisk nivå i tetsjiktet takler katastrofer. Det er et par-tre-fire slike land i verden, og et av dem er New Zealand. Jeg tror resultatet interesserer land som ligner.

Trusselen fra Stillehavet

Forskjellen mellom New Zealand og mer nærliggende eksempler av slike stater, er at deres trusler kommer fra andre naturkilder. Øyene ligger nær "Ring of Fire", kontinentalplategrensene som kretser rundt hele Stillehavet. Med andre ord er jordskjelv, vulkaner og tsunamier en reell trussel.

Min favorittby i New Zealand, Christchurch, største by og hovedstad på Sørøya i New Zealand, ble rammet av to kraftige jordskjelv på under et år. Det sier seg selv at basen for oppholdet blir der. Myndighetene i by og land fikk seg et sjokk og beredskapen fikk seg en drylert av de store i begge tilfeller, og kritikken har vært hard.

Forberedt på den neste store

Hvor seriøst landet er med hensyn til hva som kan skje, er forøvrig illustrert av i denne artikkelen fra en av hovedstadsavisene. Wellington, en konstruert hovedstad som utmerker seg med å være noe av det kjedeligste jeg har opplevd i New Zealand, (men langt fra så kjip og heslig som Canberra i Australia), har rundt 100 000 som drar ut og inn av byen daglig. En av journalistene der gir et svakt rystende innblikk i  hvordan man kan komme seg ut om veier og kollektivtrafikk har brutt sammen etter et stort skjelv.

Lykken er fem

Å finne ut mer og finne historier verdt å fortelle fra et slikt samfunn er målet for prosjektet. Det er med andre ord ingen avslappingstur - snarere burde jeg sikkert vært der lenger om penga strakk til.

Men det gjør de ikke. På den andre sida har jeg besøkt Kiwi-øyene fire ganger allerede. Jeg har fått "turistet" fra meg - og anbefaler forøvrig alle lesere til å inkludere dette vakre landet i sine reiseplaner.

Spoiler-alert: Dersom du syntes landet som ble presentert i Ringenes Herre-filmene, spesielt del to, så underkommuniserer den hvor flott land og landskap er. Just sayin'...

Sekkskifte

NEWBAGMEANSHAPPINESS-GUILTY: Livet er bra når det finnes en ny fotobæregreie som gjør alt så mye enklere. Det er også rimeligere enn den Nikkor  500 mm f\4 som er montert på det Nikon D200-huset . (Foto: Lowepro) 

Av og til tenker jeg at jeg kan forstå visse av mine kvinnelige venner og deres fascinerende argumentasjon for at hvordan mye av det dagligdagse kan løses med et par nye sko. Ei jeg jobba sammen med for noen år sia, isolerte faktisk golvet i leiligheta med sko som ble stappet ned i et hull i gangen. Ikke spør meg hvordan hu fikk tak i dem, men smæshy så 'a ut.

De få gangene jeg kan la meg overbevise at skogærningene er inne på noe, skjer når jeg finner en ny fotobæregreie, som løser et problem jeg ikke alltid husker at jeg hadde før jeg fant akkurat den greia. Konsekvensen er at jeg til tider har flere bagger enn man skulle tro var mulig, og jeg gleder omgjevnadene med sjokksalg og sjokkgivekk av bagger som skal henrulle.

Gode grunner
Denne gangen er det en Lowepro Flipside 500 AW Professional Camera Backpack som er den heldig utvalgte. Men jeg har også en god grunn denne gangen: Jeg veit utfordringen som må løses. Jeg trenger en større sekk enn den jeg har for denne langturen, siden jeg både skal ha med et reserve-hus og begge mine lange objektiver. Det må også egne seg for å tråkke rundt i så forskjellige miljøer som bygater, sentralasiatisk jungel og gruskledde ungfjell. Det skal være sikkert og komfortabelt. Foreløpig skårer Flipside-serien til Lowepro best, fra den lille knipser-modellen Flipside 100 opp til 500. For en som ofte beskyldes for å tenke sikkerhet så langt at man sikkert bruker både belte og bukseseler er det en attest.

Jeg har også eid den mindre utgaven Flipside 400, som jeg solgte fordi den blei for liten og upraktisk for bruken jeg hadde tiltenkt den. Jeg byttet den den ut med den omlag like store, men mer reisevennlige med moderate mengder utstyr, Think Tank Shapeshifter. Sammenligningen mellom 500 og 400-modellen er illustrert med dette bildet, som jeg hentet fra en test i et australsk fotomagasin på nett.

For det lille ekstra
Flipside 500 ble introdusert som en prøvemodell for pressen den gang mange fra snøfyllte vinterland dro til Canada for å gå på ski - tror det var i 2010 i Vancouver. Den ble introdusert som allminnelig modell denne våren, og jeg tenkte at den var for diger når jeg så den. Inntil jeg denne sommeren og nå i høst fikk to oppdrag som viste at Shapeshifteren kunne bli for liten. Uttrykket "it grows on you" er helt eksakt.

Her er en intro til Flipside 500. Fra mitt ståsted gjelder fortsatt at alle Flipsidene har et design som er meget sikkert mot tjueri på grunn av at de vendes inn mot ryggen. De er også mindre utsatt for dritt og slitasje, fordi du ikke trenger å legge dem ned i støv og gjørme når du skal ha tilgang til noe - du bare svirrer den rundt livet. Ytterlommen i fronten har plass til en hendig pc eller et nettbrett, og kan gis en lett sikring med en reisehengelås.

En del av beslutningen var denne ikke spesielt godt skrevne rapporten hos The Phoblographer. Størrelsen skulle passe mine godt bulky 1,80 om lag sånn passe deromkring.

Plassvurdering og alternativer:
For ordens skyld så sjekket jeg noen alternativer før jeg valgte denne løsningen:

Think Tank Shapeshifter 
43.0 x 14.0 x 29.0 cm - 17,5 L
- eier denne, bra til basis oppdragsutstyr, krever eget bæreutstyr i tillegg

Lowepro Flipside 400:
27 X 15 X 42.5 cm - 17,2 L
- har eid denne, Shapeshifteren gjør samme jobb bedre for meg

Lowepro Flipside 500:
28 X 18.5 X 48 cm -  24,86 L
- Har akkurat den ekstra kapasiteten jeg trenger

Lowepro Dryzone 200:  
30.5 X 15 X 43 cm - 19,6 L
- Tøff og vanntett, og skrekkelig dyr, stor og tung til å være marginalt større enn Shapeshifteren.

Kjøp norsk!
Som vanlig er når det kommer til bagger og slikt er det lite eller ingenting å spare på å ikke kjøpe det i Norge. Kongeriket er fyllt opp av reisende, og ta det fra en som forbruker reisegear - ikke fotobagger - i et bankende kjør: Kjøp kofferter og bagger her. Landet er billigere enn mange hevder. Jeg kjøpte Flipside 500 hos cdon.no.

Underholdende blir det nok

KULTURLANDET: Skal prøve å få med flere sider av kulturen i New Zealadn på neste tur, Dette er fra det nasjonale minnesmerket Waitangi, der den store nasjonale samarbeidsavtalen  mellom europeere og maorier , og dermed også grunnlagsdokumentet for New Zealand, ble underskrevet i 1840.

Selv om det er å bli flinkere i jobb som er hovedanliggende med høstens reiseprosjekt, blir det nok rom for  litt fritid. Siden jeg allerede har turistet av meg det grøvste av landet der sør, vil kultur spille en større rolle i denne omgangen.

For eksempel har kiwi-landet en anstendig rockescene.

Og sannelig har ikke den første Hobbiten-filmen premiere om lag samtidig med at jeg ankommer.
Forskjellen er at min reise ikke er "Inexpected", for å si det forsiktig.

Snuten setter kurs mot Kiwi-land - via Vietnam og Halong Bay

VENTE LITT TIL: Vurderte å dra tilbake til Siem Reap, men gir det et par år til. Han her traff jeg der i fjor. Den frustrerte frosken ville han bytte med kameraet mitt.

Reisen halve kloden rundt går sin skjeve gang i planlegginga. Siden jeg ikke mangler jobb om dagen, og ellers setter av tid til å feire en bror som endelig er blitt sivilisert ingeniør, skjer det hele innimellom alt annet. Jeg rakk også en svipptur til Rognan for å se lillesøskenbarnets nye påbygde hus og Pater Familias nye kårleilighet.

Tid er også grunnen til at jeg ramler innom Hanoi i oktober. Av andre grunner enn selve reisestipendet har jeg en reise til Bangkok i oktober og en retur fra Tokyo. Tiden mellom går over de dagene jeg har visum til NZ.

Jeg måtte derfor legge inn noen dager for å komme ut av denne knipen. Etter å ha vurdert en tur tilbake til Siem Reap og Angkor Wat der jeg var i fjor, eller Laos og Luang Prabang nordafor, fant jeg ut at det var på tide å se Vietnam. Dette landet har gitt vårt kongerike her nord så mange flinke folk, og et besøk i hovedstaden var strengt tatt overmodent.

På grunn av reisetider og priser endte jeg opp med ei drøy uke der - der lesing av advarsler som denne har vært nyttig. Etter å ha vurdert en del sider med erfaringer på nett om Hanoi og verdensarvstedet Halong Bay, så valgte jeg å bo i gamlebyen i Hanoi, og på et hotel med utsikt til bukta i Halong Bay City.

Hvorfor ikke et krus med en djunke? For å være ærlig, de rimelige virker som kvegfrakteskuter og de dyre virker som verdt det dersom det en god anledning. Med andre ord ikke noe for meg, i denne omgangen.

Nå trenger bare alt det andre å falle på plass. For eksempel kunne jeg tenke meg rundt åtte timer ekstra i døgnet, og hadde glatt godtatt åttedagers uke. For en stund.

På den andre sida er det flott motivasjon i døgnjobbinga å vite at dette superåret der så mye har klaffet kan krones med en real tur. Så jeg klager heller ikke.