4 444 444

TILTREKKENDE FOR FOLK: En solnedgang lyser opp himmelhvelvet over en østvendt sandstrand mot Stillehavet, nord for Christchurch.

Denne måneden er det litt snakk i mediene om at New Zealands befolkning passerte det "magiske" tallet 4,444,444. Oppstyret minner litt om hva som skjedde når Norge formelt passerte fem millioner innbyggere i vår, langt foran skjema.

Det er mye av den samme skrekkblandete fryden som preger debatten her. Stolthet og glede over veksten i et rikt land med høy velstand, liberalt demokrati og fungerende velferdsstat. Den er kombinert med frykten for hva som skjer med boligpriser (som stiger, raskt, i de tettest befolkete delene av landet), velferdsstat med aldrende befolkning (helt uten et oljefinansiert pensjonsfond) og presset og endringene som følger av økt immigrasjon.

Innvandringsdebatt med likhetstrekk

Det siste er som i Norge preget av at man veit man trenger innvandringen for å drive og drifte samfunnet, men samtidig at det vil føre endringer, noen uønsket, i samfunn og press mot velferdsordninger laget for en annen befolkningssammensetning.

Jeg for min del observerte noe av endringen fra 2001 i Auckland, den største byen i landet, både forrige gang (i 2009) og nå. Innslaget av østasiater øker, men samtidig er deler av byen som var dødt og til nedfalls for elleve år siden i ferd med å fylles med næringsliv, farger og liv. Mye av det samme jeg selv har sett etter å ha bodd snart tjue år i Norges mest internasjonale bydel, Gamle Oslo. Som alle endringer er det ikke bare positivt. Men endringer som i sum er mer positive enn negative er ikke feil i min bok.

Gjør det bra

New Zealand regner med at det vil ta tredve år å nå fem millioner. Dersom de ligner på Norge her også, vil det imidlertid ta under halvparten av denne tida.

NOK EN INNVANDRER SOM GJØR DET BRA: Å ta med påfugl til New Zealand er litt som å ta med sand til Sahara og fersk fisk til Lofoten.

Naboene her jeg bor i i forstaden Spencerville til Christchurch bor jeg midt i et våtmarksområde med biomangfold så det holder og landbruk. En av naboene har i tillegg til høns også påfugler.

Påfuglene kom med engelsk adel til New Zealand, og formerer seg både i tam og vill tilstand. Den eter alt mulig, inkludert reptiler som kan være en plage, og er et symbol på lykke. Den bråker imidlertid en god del. Nord, ved Bay of Plenty, er det sesongjakt på fuglene. Det er ikke uten problemer, de anses som smarte og fantastiske flygere. Det var også der jeg så påfugler i vill tilstand for første gang.

Tilbake til Christchurch

VEL ANVENDT OMVEI: Fra nedkjøringen til Christchurch fra Arthurs Pass.

Etter noen uke med vel anvendt omvei, er jeg endelig på pass i Christchurch. Dette var byen jeg så for første gang for fjorten år siden og falt fullstendig for.

Siden da har byen blitt rammet av to nokså kraftige jordskjelv, og denne glede seg/grue seg-kjensla blir sterkere etterhvert som jeg nærmer byen sørvestfra.

For dere som har vært i Christchurch, også sammen med meg, så er meldingen: Det ser ikke så ille ut. Den som kaller det en "krigssone", har ikke vært i en krigsrammet by.

MEN veiene er vaskebrett, omkjøringene er mange og komplekse, køene er uforståelige og oppbyggingen har knapt nok startet siden oppryddingen fortsatt ikke er ferdig. Det som er påbegynt, ser lovende ut. Men mer om det seinere.

Klovnerier på veien


Jeg har brukt ettermiddagen til å kjøre fra Greymouth på vestkysten via kjente Arthurs Pass. Der stoppet jeg for å underholdes av Kea-ene og vandre litt i unge fjell og se drinkmikseren til F**den sjæl.

FJELLKLOVNERIER: Kea-en, fjellpapegøyen unik for New Zealand, viser hvorfor den kalles "Clown of the Mountains" med et dansseshow på sidespeilet på bilen. Min :-).

Arthurs Pass er en nydelig fjellovergang med et gripende landskap. Bildet på toppen er derfra. Når jeg får tid, kommer det flere bilder i ny post. Men det er moro, først må litt jobb leveres.

For de kartinteresserte

Dette er fjerde store biltur i New Zealand. Jeg vil si at dekningen av landet er blitt rimelig god. Ei nederlender jeg snakket med i Rotorua (og som fikk  reisetips (!) for Sørøya) fortalte at kiwiene er som fuglene de er oppkalt etter: De ser ikke mye av resten av landet.*)

Under halvparten av kiwiene på Nordøya har sett Sørøya, og bare en litt høyere andel gjelder for kiwiene på Sørøya som har sett Nordøya. Ei uke etterpå ble det poengtert i morra-tv på allmennkringkasteren NZ TV One.

PÅ TUR FOR FEMTE GANG: New Zealand er en glede å reise til og rundt.

*) Det minner meg litt om forholdet jeg har til USA. Den gjennomsnittlige innbygger der har har vært i seks delstater (Newsweek februar 2004). Jeg har besøkt 43. Mulig det er litt i ryktene om at jeg liker å være på farten?

De få fergers land

NESTE STOPP ANTARKTIS: ...etter Stewart Island. En av de viktige fergesambandene er mellom Bluff og Stewart Island på Sørøya. Bluff er havneby for Invercargill, en by som er en heldig kombo av skotsk landsby og nordamerikansk prærieby.

Etter å ha vokst opp i et fergefylke, og født i et annet, så er ikke fergetrafikken i New Zealand all verden, som denne oversikten viser. Men for noen samband. Det store er mellom Wellington, hovedstaden på Nordøya, og Picton nord på Sørøya over Cook-stredet.

Siden jeg farter inn via Auckland på Nordøya men skal ha base i Christchurch på Sørøya, blir det sørover med bil eller tog. Sist gang reiste jeg med en Interislander-ferge, det største fergeselskapet. Imidlertid har jeg fått høre mye skryt av utfordreren Bluebridge, og har valgt dem denne gangen.

Er jeg heldig og får meg en frihelg i løpet av oppholdet, skal jeg også se om jeg rekker å ta det andre store fergesambandet mellom Bluff utenfor Invercargill sør på Sørøya over til Stewart Island. Dette er en stor øy med om lag samme mytiske proporsjoner som Lofoten har i Norge. Storslått, vill natur, få veier, lite folk, masse overnattingsplasser av besøkende som vil ha ro eller som vil se noen av de mest truete fugleartene i verden.

Neste store landmasse sørover er Antarktis, så vi er så langt unna Norge det er mulig å komme, og fortsatt være i et sivilisert land.

LANGT HEIM: Denne stolpen markerer det sørligste punktet på Sørøya i New Zealand, plassert i Bluff. Teknisk sett er punktet en time lenger øst, men det er midt i et fuglereservat og lite egnet som sted for turiststrømmer.

Litt mer om prosjektet

MIN FAVORITTRESTAURANT: Riverview i Christchurch har vært min definitive favoritt som lokalrestaurant der. Jeg er spent på hvordan den taklet jobrdskjelvene.

Målet med denne bloggen er å fortelle mer om høstens neste store prosjekt. Det jeg forbereder er altså et prosjekt som innebærer en reise halve jorda rundt, der selve reisingen er finansiert med et stipend fra NJ.

Et reisestipend fra NJ er ikke en betalt feriereise - jeg har søkt om og fått det tildelt betinget av at jeg skal gjennomføre et jobbprosjekt. Vitsingen om mannen som kjøpte seg påhengsmotor til båten, og reiste i årevis uten å rapportere om bruken av reisestipendet, er en gammel vandrehistorie. Nå er faktisk stipendet ikke bare fulgt opp av NJ, men også av skattemyndighetene i Norge. De kontrollerer og dersom stipendet ikke brukes til noe faglig jobbrelevant, blir det faktisk behandlet som og skattlagt som inntekt.

Heldigvis oppfyller prosjektet begge krav. Det jeg skal se nærmere på, er hvordan et samfunn med rundt fire millioner innbyggere, med et aktivt demokrati, utbygd velferdsstat, utdannet befolkning og et teknologisk nivå i tetsjiktet takler katastrofer. Det er et par-tre-fire slike land i verden, og et av dem er New Zealand. Jeg tror resultatet interesserer land som ligner.

Trusselen fra Stillehavet

Forskjellen mellom New Zealand og mer nærliggende eksempler av slike stater, er at deres trusler kommer fra andre naturkilder. Øyene ligger nær "Ring of Fire", kontinentalplategrensene som kretser rundt hele Stillehavet. Med andre ord er jordskjelv, vulkaner og tsunamier en reell trussel.

Min favorittby i New Zealand, Christchurch, største by og hovedstad på Sørøya i New Zealand, ble rammet av to kraftige jordskjelv på under et år. Det sier seg selv at basen for oppholdet blir der. Myndighetene i by og land fikk seg et sjokk og beredskapen fikk seg en drylert av de store i begge tilfeller, og kritikken har vært hard.

Forberedt på den neste store

Hvor seriøst landet er med hensyn til hva som kan skje, er forøvrig illustrert av i denne artikkelen fra en av hovedstadsavisene. Wellington, en konstruert hovedstad som utmerker seg med å være noe av det kjedeligste jeg har opplevd i New Zealand, (men langt fra så kjip og heslig som Canberra i Australia), har rundt 100 000 som drar ut og inn av byen daglig. En av journalistene der gir et svakt rystende innblikk i  hvordan man kan komme seg ut om veier og kollektivtrafikk har brutt sammen etter et stort skjelv.

Lykken er fem

Å finne ut mer og finne historier verdt å fortelle fra et slikt samfunn er målet for prosjektet. Det er med andre ord ingen avslappingstur - snarere burde jeg sikkert vært der lenger om penga strakk til.

Men det gjør de ikke. På den andre sida har jeg besøkt Kiwi-øyene fire ganger allerede. Jeg har fått "turistet" fra meg - og anbefaler forøvrig alle lesere til å inkludere dette vakre landet i sine reiseplaner.

Spoiler-alert: Dersom du syntes landet som ble presentert i Ringenes Herre-filmene, spesielt del to, så underkommuniserer den hvor flott land og landskap er. Just sayin'...

Reiseprosjekt på gang

Planlegger reise der krumtappen er vakre New Zealand - som dette bildet fra Bay of Plenty er hentet fra.

For den som lurer på hva som er høyst på agendaen et par måneder fram i tid, er det endelig tid for meg å gjennomføre et lengre reiseprosjekt. Jeg har fått et stipend fra NJ, som finansierer reisen og deler av oppholdet. Hovedparten av prosjektet er i New Zealand. Dette er et land jeg allerede har besøkt fire ganger, så turistfasen er definitivt over. Denne gangen har jeg fått muligheten til å være der over lenger tid og bli bedre kjent med samfunn og folk.

En urliten rundtur

Jeg legger likevel opp til å nytte muligheten dette gir meg til å se nærmere på andre deler av Asia. Av ulike grunner starter jeg denne gangen i Bangkok, og nå er det klart at jeg slutter med å besøke Tokyo. Detaljene mellom de to stedene er det jeg driver med på kvelds og nattestid for tiden - dagen går med til å jobbe med saker for eksisterende kunder.

Fønix-byen

Et mål er selvsagt Christchurch sørøyas hovedstad.

Denne byen, som var den første byen i New Zealand jeg besøkte for fjorten år sia, er fortsatt min favoritt. De ble rammet av to kraftige jordskjelv på under ni måneder. I lenka er planene for gjenoppbygging visuelt og spennende framstilt. Jeg gleder meg til å se hva de gjør, og gruer meg som en hund til å se skadene.

Men jeg ser også fram til å se igjen landskapet, som dette ved kysten ved Dunedin.

Se dyr og spise god mat og nyte god drikke. Nasjonaldyret er sau, og 3,7 millioner innbyggere deler land med rundt 40 millioner sau. Sier ryktene. Legg til grønsaker og frukt uten sprøytemidler, og øl og vin ditto. Fisk og skalldyr fra Tasman- og Stillehavet. Yummie!

Dyrelivet, spesielt fuglene, er en helt sentral del av Kiwi-landet - oppkalt etter den nest mest spesielle fuglen i landet. Den mest spesielle er Kakapo-en. Min favoritt er likevel denne Kea-en, fjellpapegøyen som også går under navnet "clown of the mountains".

Og ikke minst, noen av de hyggeligste folka jeg noensinne har møtt her på kloden, med bare den beste humoren.