Chinatown, Manila

På vei hjemover til Norge igjen tar jeg en liten stopp i Filippinene, i hovedstaden Manila. Jeg har valgt meg et hotell i Binondo, som er verdens eldste kinakvartal, etablert i 1594.

Hotel Ramada er spiller nytt, og er et typisk symbol på hva som skjer i Filippinene. Det er en kraftig vekst med mye forandringer, som en følge av at landet er blitt målet for tjenesteutsetting fra land som India og Kina. Arbeidskraft og levekostnader er lave, og den viktige elektroniske infrastrukturen er moderne.

Men biltrafikken er håpløs, med lite koordinert kollektivtransport, null utslippskontroll og privatbiler har status som suksess-symbol.

Valgene for å komme seg rundt involverer også disse hestedrosjene trekt av ponnier.

Det er varianter av denne over hele Asia, slik er den Filippinske varianten av Tuk-tuk-en. Som familietransport kan den brukes kreativt. Og ungene i Manila er som unger overalt ellers, ser de et fotoapparat skal det smiles.

En valp tar hundevakta over drikkevaresalget. Den tigger ikke - mye.

Som stor t-skjortefabrikant er det utsalg overalt. Spesialiteten for disse sjappene er at de gjerne tilbyr tilpasset trykk av motiver og tekst på forsiden. Det som tar tid, er å finne noen som selger europeiske størrelser - her er det mye tilpasset lokalbefolkningen som er et hode eller to kortere og om lag halvparten så brede...

Disse relativt fargerike minibussene fungerer som en type supertaxi, som plukker opp folk til de er fulle (minibussene, altså) og kjører i retning de fleste passasjene vil. Passasjerene hopper av når de er i nærheten av målet, som kan være risky når det betyr at de stopper i et kryss.

Smugene og fortauene er tilpasset lokalbefolkningen perfekt. 

Den lokale tuk-tuk/rickshawn er ikke bare motordrevet. Vanlige sykkeldrevne er også vanlig, og gjerne de som tilbyr turistene transport. Morsomt, men ikke alltid like helsesamt i en by der eksosen ligger tjukk.

Jeg tar disse bildene med en Nikon 1 J1. Disse mini-kameraene til Nikon har ultrarask fokus, elektronisk lukker (de er stille), skarp optikk og lite format. Det gjør det enkelt å ta gode bilder uten å vekke for mye oppmerksomhet, spesielt av den uønskete sorten. Som gatefotoapparat er det helt fantastisk. Resultatet er tilnærmet speilreflekskvalitet, med formatet til et lommekamera.

Hello Bangkok...

MANGFOLDET: Kveldsbildet gir et hint av Bangkok.

...my old friend, I come to visit you again...

Temmelig fritt etter Simon and Garfunkel der, men det er en åpenbar  likhet. Det er få steder som er så enkel å komme til - og reise videre fra - enn Bangkok i Thailand. Selv har jeg brukt byen flere ganger tidligere som nav for reiser videre, både til resten av sentral og Øst-Asia, og til Stillehavet og Oseania.

Og det er ikke til å komme forbi at det er en loddrett hyggelig by å besøke. Thaiene er blant de tre hyggeligste folka jeg har møtt (de to andre er Khmerer og Kiwier), og Bangkok er en pulserende fargerik dypt medrivende malstrøm av farger, folk, smak og lukter.

Akklimatisering

Jeg legger gjerne inn en overnatting eller to her for å akklimatisere meg og redusere jetlaggen når jeg skifter 10-12 tidssoner i en reise. 

Dette er også strengt tatt startpunktet for selve reiseprosjektet, men det skal ei drøy ukes "sidesprang" til før jeg drar videre til det ordinære prosjektmålet New Zealand. 

SUKHUMVIT ROAD: Som alle sentrale gater i Bangkok er det handel som er liv og livsstil.

Denne gangen har jeg valgt et hotell vest i Sukhumvit. Jeg har sett bydelen fra luftbanen BTS som går langs Sukhumvit Road, og etter en tabbe forrige gang jeg bestilte hotell i Bangkok, var jeg fast bestemt å finne et hotell som lå nært en BTS eller MTS (t-bane).

Oppgradert

Jeg aner ikke helt hvordan jeg gjør det, men denne gangen klarte jeg å prate med resepsjonisten så lenge om hva som er lurt å se i Bangkok når man har sett mye før, at jeg fikk oppgradert rommet til en liten leilighet. Noe som innebærer to rom med kjøkken, bad, trådløst Internett og walk-in-closet . Helt OK til 320 kroner natta.

Dagene her skal gå med til å oppsummere hvordan jeg ligger an, følge opp noen saker som jeg ikke fikk lukket helt før jeg dro, og pakke om litt. I tillegg er det noen småting som skal kjøpes, som jeg veit at jeg bare får tak i her i Bangkok.

Og til uka går turen østover.

MALSTRØMMEN: Gateliv i Bangkok er et rykende kaos av folk og biler. tuk-tuk, handel, farger og lukter.

De få fergers land

NESTE STOPP ANTARKTIS: ...etter Stewart Island. En av de viktige fergesambandene er mellom Bluff og Stewart Island på Sørøya. Bluff er havneby for Invercargill, en by som er en heldig kombo av skotsk landsby og nordamerikansk prærieby.

Etter å ha vokst opp i et fergefylke, og født i et annet, så er ikke fergetrafikken i New Zealand all verden, som denne oversikten viser. Men for noen samband. Det store er mellom Wellington, hovedstaden på Nordøya, og Picton nord på Sørøya over Cook-stredet.

Siden jeg farter inn via Auckland på Nordøya men skal ha base i Christchurch på Sørøya, blir det sørover med bil eller tog. Sist gang reiste jeg med en Interislander-ferge, det største fergeselskapet. Imidlertid har jeg fått høre mye skryt av utfordreren Bluebridge, og har valgt dem denne gangen.

Er jeg heldig og får meg en frihelg i løpet av oppholdet, skal jeg også se om jeg rekker å ta det andre store fergesambandet mellom Bluff utenfor Invercargill sør på Sørøya over til Stewart Island. Dette er en stor øy med om lag samme mytiske proporsjoner som Lofoten har i Norge. Storslått, vill natur, få veier, lite folk, masse overnattingsplasser av besøkende som vil ha ro eller som vil se noen av de mest truete fugleartene i verden.

Neste store landmasse sørover er Antarktis, så vi er så langt unna Norge det er mulig å komme, og fortsatt være i et sivilisert land.

LANGT HEIM: Denne stolpen markerer det sørligste punktet på Sørøya i New Zealand, plassert i Bluff. Teknisk sett er punktet en time lenger øst, men det er midt i et fuglereservat og lite egnet som sted for turiststrømmer.

Ikke så veldig harde valg

KOMPAKT TIL HVERDAGS: En kompakt bag som rommer det meste for å jobbe eller for å vandre - Think Tank Change Up er sannsynligvis den mest allsidige bag'en jeg har prøvd for slike formål: Kamera, backup, notisblokk, diktafon, Tab med tilbehør, mellommåltidsknekkebrød - og fortsatt plass til overs. For eksempel til et magebelte med hemper som er skjult inne i bagen ...

Jeg har vært inne på at jeg allerede har sikret meg en riktigere fotoryggsekk til formålet. Den har ankommet, og så langt ser den ut til å fylle rollen. Eller; jeg vil klare å fylle den, men med litt ekstra plass å fylle.

Maksimal pakking
Når det kommer til utstyr som skal med., å blir det maksimal pakking, siden jeg må dekke alle jobb-behov for fire måneder, og kanskje rekker en frihelg innimellom. Så her blir både 300 mm og 10,5 mm med, samt objektivene i mellom, telekonverter, filtere og blits og alt det der.

En liten bakgrunn for valgene som må tas, er denne gjennomgangen av hvordan Choosing Lenses: When to Use Which Lens and Why. God gjennomgang med gode bilder.

Det ser ut til at jeg faktisk ikke får tilbake 14-24 mm-objektivet fra service før turen. På den ene siden blir 20 mm litt i minste laget, men når jeg ser hva en superflink fotograf som Drea får til med sitt 20 mm primærobjektiv, kan jeg ikke være dårligere. Jeg liker uansett faste objektiver foran zoom-objektiver, så jeg overlever nok.

Vandrende avbildningssenter
Det andre kiloet jeg sparer meg for, er at jeg ikke tar med meg batterigrep til D800-kameraet, men prioriterer å ta med D300 som DSLR-backup.

Jeg har heldigvis et bra dagligkamera, Nikon 1 J1 med to objektiver som dekker 10 - 110 mm (27 - 292 mm i 135-format). Sammen med backup- og dressjakkekamera, et Panasonic Lumix DMC-TZ20 (har GPS og severdighetsliste, hvor kult er det?), og mobiltelefonene er man uansett et vandrende avbildingssenter.

Fatter forøvrig ikke hvorfor sikkerhetsfaget gjør at folk beskylder meg for å gå med belte og bukseseler. Det holder da med et belte - bare det er riktig belte. For mer aktiv jobbing bruker jeg et beltebasert system som er effektivt, men som gir et inntrykk som minner om en dårlig stappet batman-uniform med et utstyrsbelte fra før Morgan Freeman fikk designet noe bedre. Men nå er jeg blitt så erfaren at komfy går foran stil nesten uansett, så slik er nå det.

En hverdagslig sak

På plass på reisemålene går dagligkameraet Nikon 1 J1 i en Think Tank Change Up-bagen. Den har god plass til annet også, som mobiler (Android og Windows Phone), diktafon og Samsung Galaxy Tab-nettbrett. Samt nødvendigheter som vann, desinfeksjonsgele, solkrem og knekkebrødmellommåltid.

En digital opprører

MANGFOLDSLANDET: Det er ikke bare den varierte naturen, men også kulturen som fascinerer med landet der sør. Dette bildet er tatt nær Bay of Plenty nord for Auckland på Nordøya.

Typisk nok er det i en avis i New Zealand den gamle opprøreren Billy Bragg får en omtale. Nå er han på vei med å bruke sitt eget nettsted som base for salg av ei ny plate. Det er i protest mot plateselskapene som han mer eller mindre mener hindrer annet enn mainstream musikk i å komme ut.

Bortsett fra at det er godt skrevet, er det et interessant apropos til ukas annonsering fra små plateselskaper og deres håpløst gammeldagse respons til strømmetjenester her i Norge.

Nettstedet jeg henter det fra, er forøvrig en av mine daglige nyhetssteder, og har vært det i mange år. Det skyldes ikke bare at det er fra New Zealand og verdt å følge, men også fordi artiklene er velskrevne og følger britisk pressetradisjon.

For en anglofil som meg er det et kvalitetsstempel.

Underholdende blir det nok

KULTURLANDET: Skal prøve å få med flere sider av kulturen i New Zealadn på neste tur, Dette er fra det nasjonale minnesmerket Waitangi, der den store nasjonale samarbeidsavtalen  mellom europeere og maorier , og dermed også grunnlagsdokumentet for New Zealand, ble underskrevet i 1840.

Selv om det er å bli flinkere i jobb som er hovedanliggende med høstens reiseprosjekt, blir det nok rom for  litt fritid. Siden jeg allerede har turistet av meg det grøvste av landet der sør, vil kultur spille en større rolle i denne omgangen.

For eksempel har kiwi-landet en anstendig rockescene.

Og sannelig har ikke den første Hobbiten-filmen premiere om lag samtidig med at jeg ankommer.
Forskjellen er at min reise ikke er "Inexpected", for å si det forsiktig.

Snuten setter kurs mot Kiwi-land - via Vietnam og Halong Bay

VENTE LITT TIL: Vurderte å dra tilbake til Siem Reap, men gir det et par år til. Han her traff jeg der i fjor. Den frustrerte frosken ville han bytte med kameraet mitt.

Reisen halve kloden rundt går sin skjeve gang i planlegginga. Siden jeg ikke mangler jobb om dagen, og ellers setter av tid til å feire en bror som endelig er blitt sivilisert ingeniør, skjer det hele innimellom alt annet. Jeg rakk også en svipptur til Rognan for å se lillesøskenbarnets nye påbygde hus og Pater Familias nye kårleilighet.

Tid er også grunnen til at jeg ramler innom Hanoi i oktober. Av andre grunner enn selve reisestipendet har jeg en reise til Bangkok i oktober og en retur fra Tokyo. Tiden mellom går over de dagene jeg har visum til NZ.

Jeg måtte derfor legge inn noen dager for å komme ut av denne knipen. Etter å ha vurdert en tur tilbake til Siem Reap og Angkor Wat der jeg var i fjor, eller Laos og Luang Prabang nordafor, fant jeg ut at det var på tide å se Vietnam. Dette landet har gitt vårt kongerike her nord så mange flinke folk, og et besøk i hovedstaden var strengt tatt overmodent.

På grunn av reisetider og priser endte jeg opp med ei drøy uke der - der lesing av advarsler som denne har vært nyttig. Etter å ha vurdert en del sider med erfaringer på nett om Hanoi og verdensarvstedet Halong Bay, så valgte jeg å bo i gamlebyen i Hanoi, og på et hotel med utsikt til bukta i Halong Bay City.

Hvorfor ikke et krus med en djunke? For å være ærlig, de rimelige virker som kvegfrakteskuter og de dyre virker som verdt det dersom det en god anledning. Med andre ord ikke noe for meg, i denne omgangen.

Nå trenger bare alt det andre å falle på plass. For eksempel kunne jeg tenke meg rundt åtte timer ekstra i døgnet, og hadde glatt godtatt åttedagers uke. For en stund.

På den andre sida er det flott motivasjon i døgnjobbinga å vite at dette superåret der så mye har klaffet kan krones med en real tur. Så jeg klager heller ikke.

Motivasjoner for langturing

Det er et styr uten like å forberede en stipendfinansiert reise på moderat budsjett men med maksimale planer. Oppsiden er at for meg er både reisen og ankomststed målet med å ferdes.

Men motivasjonen er i orden. For eksempel denne her.

Jeg kan jo heller ikke gjøre det enkelt for meg. Gjennom et par av de andre mange lykketreff her i livet, har jeg klart å komme meg på rimeligste vis til Bangkok, og via et annet kommer jeg meg på rimeligste vis fra Tokyo. Utfordringen er å sjonglere visa-tiden jeg har i New Zealand med hvilke andre mål underveis som kan støtte prosjektet - direkte eller indirekte.

Det er ikke bare enkelt. Jeg mener, jeg har hele Asia og halve Stillehavet å velge i. Det er seriøse mengder, eeeh, vann sjølsagt, men også en del land. Puha!

Inntil alt blir klarere, tune in ved høve - her kommer jeg plutselig tilbake med oppdateringer.

Sitatet er hentet fra Mahatma Gandhi og publisert her.