Mangfoldig liv i den gamle vulkanen

BUKT MED HAVNER: Halvøya som deler Bankshalvøya smykker landskapet - to havner er helt naturlige, og ga rom for flere hvalfangsstasjoner i forrige årtusen.

Etter noen måneder med kontinuerlig jobbing tok jeg halvannen dag fri,.og dro til den gamle, utdødde vulkanen som nå er kjent som Bankshalvøya. eller Bank's Peninsula som opprinnelig ble kalt Bank's Island av kaptein James Cook i 1769. Denne halvøya ligger rett sørvest for Christchurch, og ser ut slik velhevet kake ikke skal på avstand.

FJELLDRAG: Sørover er det flere fjelltopper.

 Kjøreturen til den største landsbyen Akaroa tar en time, og landskapet er slående.

LANDBRUKSLAND: Den rike jorda er grunnlag for et mangeartet landbruk - som denne saueinnhegningen.

Kjøreturen til den største landsbyen Akaroa tar en time, og landskapet er slående.

SMÅBUKTER: Nordover er høydene lavere og de små buktene har bedre ly- flere av dem er bebodde og turistmål.

Søndagsmorgen dro jeg en tur til Okain-bukta nord på halvøya, og tråkket rundt etter fugl og noen sauer på stranda. Denne dagen sat også foreløpig sesongrekord for varme i Christchurch-området, med over 30 grader i sola. Puha!

OKAINS BAY: Denne bukta har blant annet en laaaang sandstrand og et museum. Her har jeg funnet spor etter norske hvalfangere.

ÅRSLAM: Selv ikke her sør kan de kalles nyfødte i desember.

MULIGHETER: I et vindskjul har et svalepar funnet det opportunt å anlegge rede. Eggene er omlag to klinkekuler store.

VÆRVARIASJON: Våren her sør innebærer temperaturvariasjoner på femten grader over et døgn. Lørdagen var kald, med rundt femten grader.

Men, noen må gjørra dette også...

En nestenkonkurrent til Kystriksveien

PELSKOS: En Kekeno-unge, en new zealandsk pelssel nyter å klø seg med egen hale.

Jeg har kjørt et strekk av verden som er noe av det fineste, oppsiktsvekkende og ville veistrekkene i verden.
Den startet i Nelson i Tasman-bukta her på Sørøya i New Zealand, og tok meg gjennom noen sørlige naturreservat og skogkledde dalfører ut til Westport. Dalførene minner mye om Vestlandsdaler, slik man ser helt i nord, på grensen til Trøndelagsfylkene, og nord i uttrøndelag og helgeland.

STORSLÅTT: Himmel, fjell og kulturlandskap kan ta pusten fra en - dette er helt nord i fjellene nord for Westport.

Fra Westport kjørte jeg sørover til Greymouth, eller Gråhavnene - satt i rett belysning settes jeg tilbake til den dryge, litt triste slutten på Lord of the Rings-trilogien av filmer.

VÅRFLOR: De gule blomstene vokser i store mengder sammen med skogen i bakkelandskapet.

Når ikke Kystriksveien, bedre enn Highway 1

Det er i korthet en interessant variant av Highway 1 fra Santa Barbara til San Francisco i USA, men med dårligere veier *). Den eneste kyststrekningen  som slår dette strekket, er kystriksveien i Norge. Som jeg har kjørt eller flydd over siden svært unge år, noen strekk flere ganger. Et par litt for mange ganger faktisk.

Det er svingete og trangt, avbrudd av laange strekk med strak vei, og bratte opp og nedkjøringer. Langsetter veien er det stoppmuligheter for kaffe og mat, og ting og se og gjøre som skulle passe de fleste interesser.

WEKA-WEKA-WEKA: En maori skogshøne som mer ser ut som en vader er skeptisk inntil den oppdager mat. Da er den en skamløs tigger.

Jeg mener, avstandsskilt, selkoloni og fuglereservater er så sin sak, fantastisk utsikt, vilt landskap og mektig hav noe annet - og noe som appelerer til meg. For andre frister gullgruver, pannekakesandstein, grønnsteinsliperi, villmanns, ehhh, villmarkskjøring, sykling og så bortetter. Det er kul umulig å ikke finne noe som ikke appellerer. Hadde jeg ikke vært på jobb, hadde jeg nok nytt mer av tilbudet.

LANGT FRA ALT: Kiwiene liker å sette opp avstandsskilt på ytterpunktene av landet. Dette er så langt vest man kan kjøre på Sørøya, ved Cape Foulwinds (James Cook mislikte det han opplevde i 1769). 

Ikke helt nytt, ikke helt klar for besøk

Her har jeg også opplevd den delen av New Zealand som ikke er helt på høyde med resten av landet. Ulempen med vestkysten er at spredte bygder, bakevjer og høy andel av blåskjorte/industriarbeidsplasser, gjør tilretteleggingen for besøkende av og til for maskinell og uten hjerte. Prisene er jevnt over høyere enn i resten av landet, og utvalget av standardvarer litt svakere. Unike varer er det mer av.

Internettdekningen her er tynn, svak og dyr. Med mindre man finner perler. BP1-kafeen i Greymouth er nevnt av gutta over i Lonely Planet, og det er for en gangs skyld en anbefaling jeg slutter meg til. Nydelig kaffe, god mat i rikelige porsjoner og et stabilt trådløst nett til rett pris i lokaler som er hjemmekoselige - det er et pluss og må besøke-sted på kysten. For vi lever i en delekultur, og da må Internett være der når vi trenger den. Og det er rett å betale for noe med rett kvalitet i levering.

Det gjelder for turistindustrien i alle land som vil ha turister, om det nå er Norge eller New Zealand.


*) Jeg er en av de som mener Hw 1 er en av verdens mest oppskrytte veistrekk. Jeg har kjørt deler av det ved flere anledninger, og mener at det eneste strekket som er verdt å kjøre er fra Santa Cruz til San Francisco. Det strekket kjørte jeg en solrik dag med taket nede i en leid Ford Mustang. Det kan hende det hjalp på inntrykket.

Vakkert og tankevekkende

ÅPENT: Fra bussen mellom Halong Bay og Hanoi.

Man kan lure på om tre-fire timer i en trang buss i et varmt, fuktig land er en fungerende definisjon av skjærsild eller det som verre er.

MATAUK: Markene er fyllt av folk og dyr.

Det er det ikke. Middag der en engelskmann er kokk er nærmere. Fotball er nærmest. Justin Bieber bare er. Vietnam mellom Halong Bay og Hanoi er tankevekkende og vakkert. Eventuelt stryk "og".

GAMMELT OG NYTT: Gryende industri møter tradisjonelle bygg og næringsveier.

Langt stykke vei

Det er fire måter å komme mellom hovedstaden i folkerepublikken og Halong Bay. Det er rutebuss, chartret buss, taxi/leid bil og helikopter. Dette er med stigende pris: Det koster 12 dollar (300 000 viet dong) med buss, 15 USD med charter, 100 USD med taxi/bil og 2000 USD med helikopter.

OVERTRO: Kirker og andre religiøse bygg er synlige i landskapet.

Jeg fikk hotellet mitt, det vil si den delen av virksomheten deres som er reisebyrå, til å ordne chartret buss for meg. Dette var en enkel og smertefri affære, i likhet med alt annet ved dette trestjerners hotellet i sentrum av Hanoi.*)

GJØDSEL OG KULTIVERING: De få bøflene som er, finner seg mat der de kan.

Trefelts trafikk i begge retninger


Langs veien er det landsbygd og marker, avbrudt av skog. Det er et landskap som utnyttes til det fulle, det er slitt og fattigslig, men det er også stolt og vakkert. Det er også en glød over land og folk der det er optimisme som rager øverst.

TRAFIKK: Tofeltsvei med trefeltstrafikk i begge retninger.

Det er tre-fire timer på dårlige til elendige veier, og veiene er et salig kaos av mopeder, sykler, fotgjengere, bøfler, busser, lastebiler og andre kjøretøy. Det er stort sett tofeltsveier med trefelts trafikk i begge retninger.

SKJØR FRAKT: Leirkrukker får separat transport.

Vennlig og reservert

Det er ikke et land der folket er like søte, hyggelige og bånn høflige som i Thailand og Kambodsja. Folket er mer reservert, vennlige men stolte, og med en kompleks skeptisk, men nysgjerrig, holdning. De har en historie som både forklarer og motiverer hvordan dette folkelynnet er dannet..

INNSATS: Man strekker seg når en stor buss skal vaskes.

Jeg for min del aner at det er flere grunner til at Norge er blant de få landene som har et så nært forhold til Vietnam at vi ikke trenger visum**) for å reise inn i landet. For eksempel er lynnet ikke så forskjellig.


*) Hotellet heter Thaison Palace Hotell. Jeg betalte 35 USD per natt, inkludert frokost, bra trådløs nett, og rent og velholdt rom. Veldig hyggelig betjening, spesielt gamlemor som håndterte frokosten. Anbefales.


**) Til stor irritasjon for øvrige europeere og nordamerikanere, som må stå i kø og betale i dyre dommer for sine visum.

En digital opprører

MANGFOLDSLANDET: Det er ikke bare den varierte naturen, men også kulturen som fascinerer med landet der sør. Dette bildet er tatt nær Bay of Plenty nord for Auckland på Nordøya.

Typisk nok er det i en avis i New Zealand den gamle opprøreren Billy Bragg får en omtale. Nå er han på vei med å bruke sitt eget nettsted som base for salg av ei ny plate. Det er i protest mot plateselskapene som han mer eller mindre mener hindrer annet enn mainstream musikk i å komme ut.

Bortsett fra at det er godt skrevet, er det et interessant apropos til ukas annonsering fra små plateselskaper og deres håpløst gammeldagse respons til strømmetjenester her i Norge.

Nettstedet jeg henter det fra, er forøvrig en av mine daglige nyhetssteder, og har vært det i mange år. Det skyldes ikke bare at det er fra New Zealand og verdt å følge, men også fordi artiklene er velskrevne og følger britisk pressetradisjon.

For en anglofil som meg er det et kvalitetsstempel.

Endringer i kontinentalplatene er på gang

UNGE FJELL: Fjellene i New Zealand, her fra Fiordlands sørvest på Sørøya, er unge fjell. De ble skapt av kontinentalplater som kræsjet for 10-15 millioner år siden.

En av hovedmålene med årets største reiseprosjekt er å se nærmere på hva som skjer i land med et visst teknologisk nivå som utsettes for store katastrofer.

At dette ikke kommer til å bli mindre aktuelt, bekreftes i denne reportasjen om Kontinentalplate på vei til  å sprekke  i vitenskapseksjonen til NRK.

En av fordelene med yrkesvalg som mine er at de definitivt sørger for at det sjelden er tid til å kjede seg. Til og med når vi får stipend er det ikke for å slappe av. Heldigvis.

Jeg kommer til å dra videre til Filippinene og Japan etter oppholdet i New Zealand. Begge er midt i smørøyet for endringene i området. Japan ble til og med hardt rammet av tsunami og jordskjelv så seint som i fjor vår.