4 444 444

TILTREKKENDE FOR FOLK: En solnedgang lyser opp himmelhvelvet over en østvendt sandstrand mot Stillehavet, nord for Christchurch.

Denne måneden er det litt snakk i mediene om at New Zealands befolkning passerte det "magiske" tallet 4,444,444. Oppstyret minner litt om hva som skjedde når Norge formelt passerte fem millioner innbyggere i vår, langt foran skjema.

Det er mye av den samme skrekkblandete fryden som preger debatten her. Stolthet og glede over veksten i et rikt land med høy velstand, liberalt demokrati og fungerende velferdsstat. Den er kombinert med frykten for hva som skjer med boligpriser (som stiger, raskt, i de tettest befolkete delene av landet), velferdsstat med aldrende befolkning (helt uten et oljefinansiert pensjonsfond) og presset og endringene som følger av økt immigrasjon.

Innvandringsdebatt med likhetstrekk

Det siste er som i Norge preget av at man veit man trenger innvandringen for å drive og drifte samfunnet, men samtidig at det vil føre endringer, noen uønsket, i samfunn og press mot velferdsordninger laget for en annen befolkningssammensetning.

Jeg for min del observerte noe av endringen fra 2001 i Auckland, den største byen i landet, både forrige gang (i 2009) og nå. Innslaget av østasiater øker, men samtidig er deler av byen som var dødt og til nedfalls for elleve år siden i ferd med å fylles med næringsliv, farger og liv. Mye av det samme jeg selv har sett etter å ha bodd snart tjue år i Norges mest internasjonale bydel, Gamle Oslo. Som alle endringer er det ikke bare positivt. Men endringer som i sum er mer positive enn negative er ikke feil i min bok.

Gjør det bra

New Zealand regner med at det vil ta tredve år å nå fem millioner. Dersom de ligner på Norge her også, vil det imidlertid ta under halvparten av denne tida.

NOK EN INNVANDRER SOM GJØR DET BRA: Å ta med påfugl til New Zealand er litt som å ta med sand til Sahara og fersk fisk til Lofoten.

Naboene her jeg bor i i forstaden Spencerville til Christchurch bor jeg midt i et våtmarksområde med biomangfold så det holder og landbruk. En av naboene har i tillegg til høns også påfugler.

Påfuglene kom med engelsk adel til New Zealand, og formerer seg både i tam og vill tilstand. Den eter alt mulig, inkludert reptiler som kan være en plage, og er et symbol på lykke. Den bråker imidlertid en god del. Nord, ved Bay of Plenty, er det sesongjakt på fuglene. Det er ikke uten problemer, de anses som smarte og fantastiske flygere. Det var også der jeg så påfugler i vill tilstand for første gang.

Tilbake til Christchurch

VEL ANVENDT OMVEI: Fra nedkjøringen til Christchurch fra Arthurs Pass.

Etter noen uke med vel anvendt omvei, er jeg endelig på pass i Christchurch. Dette var byen jeg så for første gang for fjorten år siden og falt fullstendig for.

Siden da har byen blitt rammet av to nokså kraftige jordskjelv, og denne glede seg/grue seg-kjensla blir sterkere etterhvert som jeg nærmer byen sørvestfra.

For dere som har vært i Christchurch, også sammen med meg, så er meldingen: Det ser ikke så ille ut. Den som kaller det en "krigssone", har ikke vært i en krigsrammet by.

MEN veiene er vaskebrett, omkjøringene er mange og komplekse, køene er uforståelige og oppbyggingen har knapt nok startet siden oppryddingen fortsatt ikke er ferdig. Det som er påbegynt, ser lovende ut. Men mer om det seinere.

Klovnerier på veien


Jeg har brukt ettermiddagen til å kjøre fra Greymouth på vestkysten via kjente Arthurs Pass. Der stoppet jeg for å underholdes av Kea-ene og vandre litt i unge fjell og se drinkmikseren til F**den sjæl.

FJELLKLOVNERIER: Kea-en, fjellpapegøyen unik for New Zealand, viser hvorfor den kalles "Clown of the Mountains" med et dansseshow på sidespeilet på bilen. Min :-).

Arthurs Pass er en nydelig fjellovergang med et gripende landskap. Bildet på toppen er derfra. Når jeg får tid, kommer det flere bilder i ny post. Men det er moro, først må litt jobb leveres.

For de kartinteresserte

Dette er fjerde store biltur i New Zealand. Jeg vil si at dekningen av landet er blitt rimelig god. Ei nederlender jeg snakket med i Rotorua (og som fikk  reisetips (!) for Sørøya) fortalte at kiwiene er som fuglene de er oppkalt etter: De ser ikke mye av resten av landet.*)

Under halvparten av kiwiene på Nordøya har sett Sørøya, og bare en litt høyere andel gjelder for kiwiene på Sørøya som har sett Nordøya. Ei uke etterpå ble det poengtert i morra-tv på allmennkringkasteren NZ TV One.

PÅ TUR FOR FEMTE GANG: New Zealand er en glede å reise til og rundt.

*) Det minner meg litt om forholdet jeg har til USA. Den gjennomsnittlige innbygger der har har vært i seks delstater (Newsweek februar 2004). Jeg har besøkt 43. Mulig det er litt i ryktene om at jeg liker å være på farten?

De få fergers land

NESTE STOPP ANTARKTIS: ...etter Stewart Island. En av de viktige fergesambandene er mellom Bluff og Stewart Island på Sørøya. Bluff er havneby for Invercargill, en by som er en heldig kombo av skotsk landsby og nordamerikansk prærieby.

Etter å ha vokst opp i et fergefylke, og født i et annet, så er ikke fergetrafikken i New Zealand all verden, som denne oversikten viser. Men for noen samband. Det store er mellom Wellington, hovedstaden på Nordøya, og Picton nord på Sørøya over Cook-stredet.

Siden jeg farter inn via Auckland på Nordøya men skal ha base i Christchurch på Sørøya, blir det sørover med bil eller tog. Sist gang reiste jeg med en Interislander-ferge, det største fergeselskapet. Imidlertid har jeg fått høre mye skryt av utfordreren Bluebridge, og har valgt dem denne gangen.

Er jeg heldig og får meg en frihelg i løpet av oppholdet, skal jeg også se om jeg rekker å ta det andre store fergesambandet mellom Bluff utenfor Invercargill sør på Sørøya over til Stewart Island. Dette er en stor øy med om lag samme mytiske proporsjoner som Lofoten har i Norge. Storslått, vill natur, få veier, lite folk, masse overnattingsplasser av besøkende som vil ha ro eller som vil se noen av de mest truete fugleartene i verden.

Neste store landmasse sørover er Antarktis, så vi er så langt unna Norge det er mulig å komme, og fortsatt være i et sivilisert land.

LANGT HEIM: Denne stolpen markerer det sørligste punktet på Sørøya i New Zealand, plassert i Bluff. Teknisk sett er punktet en time lenger øst, men det er midt i et fuglereservat og lite egnet som sted for turiststrømmer.