Et liv på farten andre steder

 

Horseshoe Bay, Stewart Island, New Zealand 2016

Publiseringen på dette nettstedet ble langsomt avsluttet etter bok- og reiseprosjektet vinteren 2012 - 2013.

Men det har ikke betydd at livet som digitalnomade tok slutt. Men publisering av historier og foto har bare funnet andre steder på dette digre nettet.

Status per 2023: 70 land på seks/fem kontinenter besøkt.

Blant annet så ble Bangkok etablert som som base for aktivitet og reise i Asia, Oceania og Zealandia i 2014.

I 2015 var det tid for nesten en måned på farten i vakre Kamerun. Etterfulgt av diverse reiser i jobbsammenheng og jobbprosjekter i hele Amerika fra Canada i nord via Costa Rica til Panama i sør. Høsten 2015 var det tid for en jobbreise i India, Sri Lanka, Burma, Laos, Thailand og Nepal.  

Tidligvinteren det året var det tid for et skriveprosjekt som tok meg tilbake til fantastiske New Zealand, men med base i Dunedin og Stewart Island. Jul og nyttår ble feiret på Vanuatu i Sør-Stillehavet. Det reiseprosjektet ble avsluttet med en jobbreise til Etiopia og Sør-Afrika, der toppen var en gjenvisitt til vakre Malawi våren 2016.

Fra de kuperte høydedragene nord for hovedstaden Lilongwe i Malawi.

Det året ble det også tid til å starte på å få sett mer av Øst-Europa, med Litauen og fantastiske Latvia på vinteren. Rett fra sommer i i sør til vinter i øst var...krevende. Den våren ble det også rom for en rundreise i nordvestlige US, inkludert et besøk til min 49 delstat besøkt, Alaska.

Seinere det året ble det også tid for å avslutte et par jobbprosjekt i Estland og Polen. På høsten ble det en impulstur til New York City sammen med en slektning.

Vinteren 2016-2017 var det endelig tid for å returnere til Viet Nam og Kambodsja og nøste opp gamle venner og etablere noen nye. 

Ei kirke dypt i Country & Western-land, langs Lewis & Clark trail, Washington State, US

Sommeren 2017 var det tid for en tredje jorda rundt-reise. Den tok meg til Krabi og Bangkok i Thailand, Yogjakarta i Indonesia, Siem Reap i Kambodsja, Kuala Lumpur i Malaysia, Seoul i Korea, Tokyo i Japan og endelig Hawaii, som ble min 50. delstat besøkt i US. Retur gikk via en snartur inn i Yellowstone NP og så Reikjavik på vei hjem.

Høsten 2017 var det tid for en rundtur i Kina. Med start i Beijing og et besøk til den berømte Muren, gikk verden via Pinyao videre til den første Keiserbyen Xi'an og deres terrakotta-armé. Så fortsatte vi til Zhangjiajie, via pandaer i Chengdu og et elve-krus på Yangtze-elva fra Chongqing til Yichang.

Fargerike Habana, Cuba.

I 2018 og 2019 var det tid for å prioritere jobb så det var betydlig mindre reiseaktivitet. Et jobbkurs i Cuba i mai var et soleklart høydepunkt. Rakk også en tur til Nord- og Midt-Norge i 2018. Men basen var ofte prosjekter utenlands, så det blei flere måneder i Bangkok og Siem Reap de to årene. Relokaliserte basen til Siem Reap i 2018 etter fire år i Bangkok. 

Punting i mangroveskogen i Mekong-deltaet, Viet Nam.

Høsten 2019 var siste langtur, da jeg tok med to seniorslektninger på en rundreise i Malaysia, gjennom Viet Nam og Kambodsja. En god tur, å være rundt 70 år gammal på reise i Sørøstasia er en komfortabel og sikker sak.

I 2020 og årene etter ble verden rammet av pandemi og kriger, og det har gitt noen rolige reiseår. Men også en mulighet for å gå gjennom og publiserte fotografier og tekster i omfang.

For den som vil ha reiseskildringer fra verden rundt gjennom femten år, kan lese dem på Notes from a Small World. 

Et norsk nettsted om Kambodsja kan leses her. 

Den som vil lese mer om å reise og leve i Asia, kan sjekke ut denne riggen.

Om norske betraktninger om dette og hint,  ispedd litt reiseinnslag finner dem her.

Fotografier uten så veldig mye tekst legges ut på Flickr.

Jeg mikromelder under en blå sky etter at blåfuggel-stedet ble et ubehagelig og uetterettelig rotete sted.

"Klar?" - fra Kathmandu, Nepal.

 

Vi på toppen av verden

FETT Å LEVE I NEW ZEALAND: Ikke bare fantastisk natur, men lykkelig folk og gode næringslivsforhold i fersk rapport. (Foto: Dag-Rune Z. Vollen)

I en ny undersøking, referert i dette blogginnlegget, The Greatest Nation On Earth Isn't Us
er det nordamerikanere som lister hvordan New Zealand topper verdenslista over land man bør bo i.
US og de andre store økonomiene, G20-landene, havner langt bak på lista.

Verdens rikeste Norge

Nå gir gjerne alle lister som ikke plasserer kongeriket her nord på topp grunn for tabloidene til å sutre over hvor fælt vi har det, akkurat her, akkurat nå, i Verdens rikeste Norge. Jeg mener nok at dette er barnslig sutring så lenge man er blant de ti-femten beste.  Det vil si at det er rundt 180 land som har det verre, og vi er ikke der.

At slike plasseringer inne på ti på topp burde spore oss til å bli bedre, er en åpenbar sak. Men det er ikke et nederlag for den norske og nordiske modellen at vi stort sett er blant de beste nesten hele tiden.

Fortjent seier for New Zealand 

Denne rapporten går på summen av vennlighet og næringsmuligheter, og Norge er inne på ti på topp. Sammen med våre søskenland i Norden, og med New Zealand og Australia som likeverdige antipoder. Etter å ha lest referatet av innholdet, skjønner jeg også rangeringen. Disse egenskapene er New Zealand bedre i.

Jeg noterer også at Norge er blitt et av de landene i verden det er best å starte og drive næringsvirksomhet i. Som bedriftseier på femtende året kan jeg ikke annet enn å være enig. Det har også blitt lettere med årene, og det bør vi være glad for. De hindrene som står igjen, kan vi fikse om vi vil.

Chinatown, Manila

På vei hjemover til Norge igjen tar jeg en liten stopp i Filippinene, i hovedstaden Manila. Jeg har valgt meg et hotell i Binondo, som er verdens eldste kinakvartal, etablert i 1594.

Hotel Ramada er spiller nytt, og er et typisk symbol på hva som skjer i Filippinene. Det er en kraftig vekst med mye forandringer, som en følge av at landet er blitt målet for tjenesteutsetting fra land som India og Kina. Arbeidskraft og levekostnader er lave, og den viktige elektroniske infrastrukturen er moderne.

Men biltrafikken er håpløs, med lite koordinert kollektivtransport, null utslippskontroll og privatbiler har status som suksess-symbol.

Valgene for å komme seg rundt involverer også disse hestedrosjene trekt av ponnier.

Det er varianter av denne over hele Asia, slik er den Filippinske varianten av Tuk-tuk-en. Som familietransport kan den brukes kreativt. Og ungene i Manila er som unger overalt ellers, ser de et fotoapparat skal det smiles.

En valp tar hundevakta over drikkevaresalget. Den tigger ikke - mye.

Som stor t-skjortefabrikant er det utsalg overalt. Spesialiteten for disse sjappene er at de gjerne tilbyr tilpasset trykk av motiver og tekst på forsiden. Det som tar tid, er å finne noen som selger europeiske størrelser - her er det mye tilpasset lokalbefolkningen som er et hode eller to kortere og om lag halvparten så brede...

Disse relativt fargerike minibussene fungerer som en type supertaxi, som plukker opp folk til de er fulle (minibussene, altså) og kjører i retning de fleste passasjene vil. Passasjerene hopper av når de er i nærheten av målet, som kan være risky når det betyr at de stopper i et kryss.

Smugene og fortauene er tilpasset lokalbefolkningen perfekt. 

Den lokale tuk-tuk/rickshawn er ikke bare motordrevet. Vanlige sykkeldrevne er også vanlig, og gjerne de som tilbyr turistene transport. Morsomt, men ikke alltid like helsesamt i en by der eksosen ligger tjukk.

Jeg tar disse bildene med en Nikon 1 J1. Disse mini-kameraene til Nikon har ultrarask fokus, elektronisk lukker (de er stille), skarp optikk og lite format. Det gjør det enkelt å ta gode bilder uten å vekke for mye oppmerksomhet, spesielt av den uønskete sorten. Som gatefotoapparat er det helt fantastisk. Resultatet er tilnærmet speilreflekskvalitet, med formatet til et lommekamera.

Mangfoldig liv i den gamle vulkanen

BUKT MED HAVNER: Halvøya som deler Bankshalvøya smykker landskapet - to havner er helt naturlige, og ga rom for flere hvalfangsstasjoner i forrige årtusen.

Etter noen måneder med kontinuerlig jobbing tok jeg halvannen dag fri,.og dro til den gamle, utdødde vulkanen som nå er kjent som Bankshalvøya. eller Bank's Peninsula som opprinnelig ble kalt Bank's Island av kaptein James Cook i 1769. Denne halvøya ligger rett sørvest for Christchurch, og ser ut slik velhevet kake ikke skal på avstand.

FJELLDRAG: Sørover er det flere fjelltopper.

 Kjøreturen til den største landsbyen Akaroa tar en time, og landskapet er slående.

LANDBRUKSLAND: Den rike jorda er grunnlag for et mangeartet landbruk - som denne saueinnhegningen.

Kjøreturen til den største landsbyen Akaroa tar en time, og landskapet er slående.

SMÅBUKTER: Nordover er høydene lavere og de små buktene har bedre ly- flere av dem er bebodde og turistmål.

Søndagsmorgen dro jeg en tur til Okain-bukta nord på halvøya, og tråkket rundt etter fugl og noen sauer på stranda. Denne dagen sat også foreløpig sesongrekord for varme i Christchurch-området, med over 30 grader i sola. Puha!

OKAINS BAY: Denne bukta har blant annet en laaaang sandstrand og et museum. Her har jeg funnet spor etter norske hvalfangere.

ÅRSLAM: Selv ikke her sør kan de kalles nyfødte i desember.

MULIGHETER: I et vindskjul har et svalepar funnet det opportunt å anlegge rede. Eggene er omlag to klinkekuler store.

VÆRVARIASJON: Våren her sør innebærer temperaturvariasjoner på femten grader over et døgn. Lørdagen var kald, med rundt femten grader.

Men, noen må gjørra dette også...

Fren-engelsk

GREI ERSTATNING?: Mangler bilde fra Fræna, så her er et bilde fra Arthurs Pass, Sørøya, New Zealand. 

En utfordring i starten i New Zealand er at deres variant av engelsk både forbløffer og kan være ufrivillig komisk. Ikke fordi det er vanskelig; høylands-skotsk er vanskelig. Singaleser-engelsk kan være vanskelig. Kiwiene har en variant som ligger mellom irsk og australsk, men på den forståelige, irske delen av skalaen. Unntaket av vokalene. La oss kalle det "fren-engelsk" .


Alle steder har sitt Frenå'. Dette er bakevja, dit folka som ikke er helt med i tempoet i hovedstedet, litt på siden, ofte hyggelige og med sære kvaliteter. Det er hva Karmøy er for Haugesund, Stod er for Steinkjer, Vindern er for Gamle Oslo, harryhandelssonen langs svensk side av norskegrensen er for Norge.

En slik bakevje har også den søvnige provinsbyen Molde. Molde har Fræna  eller Frenå' som den heter på dialekt og uten innblanding fra Statens Kartverk *).

Fren-tysk

Fræna kommune, med kommunesenteret Elnesvågen, har mange særheter, der den ligger vakkert til ytterst og lengst nord på Romsdals- og Vestlandskysten, avgrenset av Averøy i Vest-Trøndelag i nord. Det er et nydelig stykke kystheilandskap, avbrutt av rullende åser, fjellrygger og en og annen nut med Norskehavet vakkert og vilt rett utenfor.

Den gang jeg jobbet i butikk og andre service-jobber i Molde, var turistfremmedspråk, med den tjukke romsdalske aksenten som får Torbjørn Jagland og hans engelsk til å virke som Oxford-engelsk, kalt fren-tysk  uansett språk. Det var liten fare med å fleipe med freningene. De var som kjent så trege i oppfattelsen at man hadde god tid til å rase seg vekk i rolig gangfart før de skjønte poengene.

Men deres variant av romsdalsk var en spiss variant der alle vokaler konvergerte mot i. En ordregle som man utsatte dem for, gikk slik: "Syvogtyve stygge dyr kryp nerigjennom ryggen din, Sivert". Alle vokalene skal ligne i-en i Sivert. Bare en ekte frening kan komme gjennom den der på første forsøk uten å streve tungt. På så mange vis.

Ufrivillig komikk og glimt i øyet

Her i New Zealand er engelsken om lag slik - den er spiss og alle vokalene ligner på i. Det gjør at man lurer på hva man har gjort når beskjeden er at "a message is on the way to your letter-box" (letter-box = postkasse. Litter-box=Søppelkasse)). Eller at det ikke er så morsomt, egentlig, når forslaget er "let's have a party on your deck" (Deck = balkong).

UTSALG MED GLIMT I ØYET: En av flere direkteutsalg av landbruksvarer i området der jeg bor i Christchurch. 

De veit om det sjøl også. En av utsalgene av ferske grønnsaker her jeg bor i Christchurch heter "Vegeland". Det uttales som "vigilain", altså en uavhengig, opprører. De peker nemlig nese av de store kolonialkjedene med egne utsalg.

Man kan ikke la være å like folk som markerer sjølstendighet med et glimt i øyet. Eller "tongue in cheek", som det heter på normalt engelsk.

*) Det er ikke det verste eksempelet. Spør en Nord-trønder hvordan Veldemelen eller Høylandet egentlig skal uttales.

PS:

KVELDSFYRVERKERIET: Her en kveld fyrte sola opp dette fargefyrverkeriet.

DS.

4 444 444

TILTREKKENDE FOR FOLK: En solnedgang lyser opp himmelhvelvet over en østvendt sandstrand mot Stillehavet, nord for Christchurch.

Denne måneden er det litt snakk i mediene om at New Zealands befolkning passerte det "magiske" tallet 4,444,444. Oppstyret minner litt om hva som skjedde når Norge formelt passerte fem millioner innbyggere i vår, langt foran skjema.

Det er mye av den samme skrekkblandete fryden som preger debatten her. Stolthet og glede over veksten i et rikt land med høy velstand, liberalt demokrati og fungerende velferdsstat. Den er kombinert med frykten for hva som skjer med boligpriser (som stiger, raskt, i de tettest befolkete delene av landet), velferdsstat med aldrende befolkning (helt uten et oljefinansiert pensjonsfond) og presset og endringene som følger av økt immigrasjon.

Innvandringsdebatt med likhetstrekk

Det siste er som i Norge preget av at man veit man trenger innvandringen for å drive og drifte samfunnet, men samtidig at det vil føre endringer, noen uønsket, i samfunn og press mot velferdsordninger laget for en annen befolkningssammensetning.

Jeg for min del observerte noe av endringen fra 2001 i Auckland, den største byen i landet, både forrige gang (i 2009) og nå. Innslaget av østasiater øker, men samtidig er deler av byen som var dødt og til nedfalls for elleve år siden i ferd med å fylles med næringsliv, farger og liv. Mye av det samme jeg selv har sett etter å ha bodd snart tjue år i Norges mest internasjonale bydel, Gamle Oslo. Som alle endringer er det ikke bare positivt. Men endringer som i sum er mer positive enn negative er ikke feil i min bok.

Gjør det bra

New Zealand regner med at det vil ta tredve år å nå fem millioner. Dersom de ligner på Norge her også, vil det imidlertid ta under halvparten av denne tida.

NOK EN INNVANDRER SOM GJØR DET BRA: Å ta med påfugl til New Zealand er litt som å ta med sand til Sahara og fersk fisk til Lofoten.

Naboene her jeg bor i i forstaden Spencerville til Christchurch bor jeg midt i et våtmarksområde med biomangfold så det holder og landbruk. En av naboene har i tillegg til høns også påfugler.

Påfuglene kom med engelsk adel til New Zealand, og formerer seg både i tam og vill tilstand. Den eter alt mulig, inkludert reptiler som kan være en plage, og er et symbol på lykke. Den bråker imidlertid en god del. Nord, ved Bay of Plenty, er det sesongjakt på fuglene. Det er ikke uten problemer, de anses som smarte og fantastiske flygere. Det var også der jeg så påfugler i vill tilstand for første gang.

En nestenkonkurrent til Kystriksveien

PELSKOS: En Kekeno-unge, en new zealandsk pelssel nyter å klø seg med egen hale.

Jeg har kjørt et strekk av verden som er noe av det fineste, oppsiktsvekkende og ville veistrekkene i verden.
Den startet i Nelson i Tasman-bukta her på Sørøya i New Zealand, og tok meg gjennom noen sørlige naturreservat og skogkledde dalfører ut til Westport. Dalførene minner mye om Vestlandsdaler, slik man ser helt i nord, på grensen til Trøndelagsfylkene, og nord i uttrøndelag og helgeland.

STORSLÅTT: Himmel, fjell og kulturlandskap kan ta pusten fra en - dette er helt nord i fjellene nord for Westport.

Fra Westport kjørte jeg sørover til Greymouth, eller Gråhavnene - satt i rett belysning settes jeg tilbake til den dryge, litt triste slutten på Lord of the Rings-trilogien av filmer.

VÅRFLOR: De gule blomstene vokser i store mengder sammen med skogen i bakkelandskapet.

Når ikke Kystriksveien, bedre enn Highway 1

Det er i korthet en interessant variant av Highway 1 fra Santa Barbara til San Francisco i USA, men med dårligere veier *). Den eneste kyststrekningen  som slår dette strekket, er kystriksveien i Norge. Som jeg har kjørt eller flydd over siden svært unge år, noen strekk flere ganger. Et par litt for mange ganger faktisk.

Det er svingete og trangt, avbrudd av laange strekk med strak vei, og bratte opp og nedkjøringer. Langsetter veien er det stoppmuligheter for kaffe og mat, og ting og se og gjøre som skulle passe de fleste interesser.

WEKA-WEKA-WEKA: En maori skogshøne som mer ser ut som en vader er skeptisk inntil den oppdager mat. Da er den en skamløs tigger.

Jeg mener, avstandsskilt, selkoloni og fuglereservater er så sin sak, fantastisk utsikt, vilt landskap og mektig hav noe annet - og noe som appelerer til meg. For andre frister gullgruver, pannekakesandstein, grønnsteinsliperi, villmanns, ehhh, villmarkskjøring, sykling og så bortetter. Det er kul umulig å ikke finne noe som ikke appellerer. Hadde jeg ikke vært på jobb, hadde jeg nok nytt mer av tilbudet.

LANGT FRA ALT: Kiwiene liker å sette opp avstandsskilt på ytterpunktene av landet. Dette er så langt vest man kan kjøre på Sørøya, ved Cape Foulwinds (James Cook mislikte det han opplevde i 1769). 

Ikke helt nytt, ikke helt klar for besøk

Her har jeg også opplevd den delen av New Zealand som ikke er helt på høyde med resten av landet. Ulempen med vestkysten er at spredte bygder, bakevjer og høy andel av blåskjorte/industriarbeidsplasser, gjør tilretteleggingen for besøkende av og til for maskinell og uten hjerte. Prisene er jevnt over høyere enn i resten av landet, og utvalget av standardvarer litt svakere. Unike varer er det mer av.

Internettdekningen her er tynn, svak og dyr. Med mindre man finner perler. BP1-kafeen i Greymouth er nevnt av gutta over i Lonely Planet, og det er for en gangs skyld en anbefaling jeg slutter meg til. Nydelig kaffe, god mat i rikelige porsjoner og et stabilt trådløst nett til rett pris i lokaler som er hjemmekoselige - det er et pluss og må besøke-sted på kysten. For vi lever i en delekultur, og da må Internett være der når vi trenger den. Og det er rett å betale for noe med rett kvalitet i levering.

Det gjelder for turistindustrien i alle land som vil ha turister, om det nå er Norge eller New Zealand.


*) Jeg er en av de som mener Hw 1 er en av verdens mest oppskrytte veistrekk. Jeg har kjørt deler av det ved flere anledninger, og mener at det eneste strekket som er verdt å kjøre er fra Santa Cruz til San Francisco. Det strekket kjørte jeg en solrik dag med taket nede i en leid Ford Mustang. Det kan hende det hjalp på inntrykket.

Vakkert og tankevekkende

ÅPENT: Fra bussen mellom Halong Bay og Hanoi.

Man kan lure på om tre-fire timer i en trang buss i et varmt, fuktig land er en fungerende definisjon av skjærsild eller det som verre er.

MATAUK: Markene er fyllt av folk og dyr.

Det er det ikke. Middag der en engelskmann er kokk er nærmere. Fotball er nærmest. Justin Bieber bare er. Vietnam mellom Halong Bay og Hanoi er tankevekkende og vakkert. Eventuelt stryk "og".

GAMMELT OG NYTT: Gryende industri møter tradisjonelle bygg og næringsveier.

Langt stykke vei

Det er fire måter å komme mellom hovedstaden i folkerepublikken og Halong Bay. Det er rutebuss, chartret buss, taxi/leid bil og helikopter. Dette er med stigende pris: Det koster 12 dollar (300 000 viet dong) med buss, 15 USD med charter, 100 USD med taxi/bil og 2000 USD med helikopter.

OVERTRO: Kirker og andre religiøse bygg er synlige i landskapet.

Jeg fikk hotellet mitt, det vil si den delen av virksomheten deres som er reisebyrå, til å ordne chartret buss for meg. Dette var en enkel og smertefri affære, i likhet med alt annet ved dette trestjerners hotellet i sentrum av Hanoi.*)

GJØDSEL OG KULTIVERING: De få bøflene som er, finner seg mat der de kan.

Trefelts trafikk i begge retninger


Langs veien er det landsbygd og marker, avbrudt av skog. Det er et landskap som utnyttes til det fulle, det er slitt og fattigslig, men det er også stolt og vakkert. Det er også en glød over land og folk der det er optimisme som rager øverst.

TRAFIKK: Tofeltsvei med trefeltstrafikk i begge retninger.

Det er tre-fire timer på dårlige til elendige veier, og veiene er et salig kaos av mopeder, sykler, fotgjengere, bøfler, busser, lastebiler og andre kjøretøy. Det er stort sett tofeltsveier med trefelts trafikk i begge retninger.

SKJØR FRAKT: Leirkrukker får separat transport.

Vennlig og reservert

Det er ikke et land der folket er like søte, hyggelige og bånn høflige som i Thailand og Kambodsja. Folket er mer reservert, vennlige men stolte, og med en kompleks skeptisk, men nysgjerrig, holdning. De har en historie som både forklarer og motiverer hvordan dette folkelynnet er dannet..

INNSATS: Man strekker seg når en stor buss skal vaskes.

Jeg for min del aner at det er flere grunner til at Norge er blant de få landene som har et så nært forhold til Vietnam at vi ikke trenger visum**) for å reise inn i landet. For eksempel er lynnet ikke så forskjellig.


*) Hotellet heter Thaison Palace Hotell. Jeg betalte 35 USD per natt, inkludert frokost, bra trådløs nett, og rent og velholdt rom. Veldig hyggelig betjening, spesielt gamlemor som håndterte frokosten. Anbefales.


**) Til stor irritasjon for øvrige europeere og nordamerikanere, som må stå i kø og betale i dyre dommer for sine visum.

Dragebukta i regn og skodde

DRAGEBUKTA: Halong Bay betyr bukta der dragene kommer ned. Her er morraladningen av djunker fyllte med turister på vei ut til dryppsteinsgrotter og dets like.

Et avbrekk fra hektiske Hanoi gikk med til å sjekke ut verdensarvstedet Ha Long Bay.

Bra sted, svalt og fint med god tilgang på fersk sjømat. Fant et ok hotel med et snodig trådløsnett, og nøt noen dager med ok arbeidsforhold med avbrekk der jeg så på folk og natur i området.

STOR HAVN: Halong Bay er en av mange byer ved utløpet av Rødeelva, og er innerst i Tonkin-bukta. Skipstrafikken er med andre ord heftig - men for et naturbakteppe.

Djunke-cruise er det store opplegget i Halong Bay, og man kan ta alt fra enkle lunsj-cruise til cruise over flere dager, der man seiler rundt mellom de fantastiske formasjonene, ser på unik natur og besøker dryppsteinsgrotter og naturparker.

HØLJE: Tropisk regn med torden og avbrekke med yr - det jager til og med de som er kledd for det i ly.

Så ikke med meg - jeg hadde dessverre litt for mye jobb på tapetet. Dessuten tror jeg at det er en en fordel å være flere med på et slikt opplegg. Alle åpninger for å kunne ombestemme meg, kom imdlertid av at jeg sjekket værmeldingen. Dette var ikke det været som jeg ønsket å oppholde meg på sjøen i over flere dager i ukjent farvann.

HØY AKTIVITET: Båttrafikken går på kryss og tvers selv om hovedstrømmen ut er djunkene her.

Men jeg kommer gjerne tilbake til Halong Bay, gjerne med flere på laget.

SOM PERLER PÅ EN SNOR: Ved solnedgang kommer djunkene i stim tilbake til turistkaia.

En kveld ved Hoan Kiem Lake

KJENT: Ungjenter er ungjenter lik overalt.

Jeg vandret en kveld langs bredden av Hoan Kiem Lake i Hanoi.

Denne store byinnsjøen er et yndet sted for bryllupsbilder om morran og allehånde aktiviteter om kvelden.

KLAR FOR MENGDEN: En kioskbetjent gjør klar for kveldsinnrykk.

OTIUM: Et par karer gamle nok til å være krigsveteraner nyter kvelden med feiringsinformasjon i løpe-led i bakgrunnen.

MEDITASJON: Finne stillheten i en by som sjelden sover - det er mulig.

LESEREN: Andre sniker seg til litt lesing:

SELGEREN: Ei dame griller maiskolber og selger dem fortløpende til forbipasserende.

FOR SALG: Det meste frambys for salg - Vietnam er i ferd med å bli hele Asias fabrikk, og noe tilflyter de lokale markedene.